Sammendrag «Fremmedgjøring» er et notorisk immaterielt begrep med en rik historie. Det har blitt anvendt med varierende hyppighet innenfor akademiske fagfelt som sosiologi og filosofi, men har ikke forekommet i noen stor grad innenfor psykologien, til tross for at det innebærer mekanismer og funksjoner som fremstår relevant for et psykologfaglig blikk. I denne hovedoppgaven er målet å undersøke hvordan fremmedgjøring kan bistå i å videreutvikle og rekontekstualisere empiriske data og teorier fra det psykologiske fagfeltet, og dermed fremskaffe nye perspektiver på psykologisk-faglige teorier. Dette oppnås ved å gjøre en gjennomgripende lesning av fremmedgjøringsteori for å se hvordan begrepet har blir tolket og forstått. Det blir sett på bidrag av fremmedgjøringsteoretikere som Hegel, Marx, Erich Fromm, Herbert Marcuse og Melvin Seeman, i tillegg til relevante perspektiver fra tenkere som Kierkegaard og Durkheim. Arbeidet kulminerer i en utlegning av de nyeste fremskrittene gjort av Rahel Jaeggi og Hartmut Rosa. Funnene vil deretter anvendes til å rekontekstualisere psykologiske teorier og empiri. Med utgangspunkt i Melvin Seemans arbeid med å definere fremmedgjøring i psykologiske begreper, tar teksten for seg forskning gjort på ensomhet, meningsløshet og maktesløshet. Deretter presenteres et nytt perspektiv på mekanismene bak eksperimenter som Still Face Experiment og utfrysningseksperimenter, og derigjennom introduseres et nytt konsept til psykologien. Jeg argumenterer for at fremmedgjøring utgjør en helt unik fenomenologisk og affektiv kvalitet som oppstår nå et subjekt står i et ikke-responderende enveisforhold til et objekt, som oppleves som en trussel mot subjektets eksistens. Implikasjonene som følger av omfortolkningen vil så vurderes i lys av vitenskapelig og klinisk psykologi, i tillegg til mulige implikasjoner for samfunnsmessige tema.

Abstract “Alienation” is a notoriously elusive term with a rich history behind it. It has figured with varying frequency within academic fields such as sociology and philosophy, but has never gained much traction within the field of psychology, despite it containing within it mechanisms and functions that would seem relevant for psychological inquiry. In this thesis, the aim is to examine how alienation can help to inform and recontextualize empirical data and theories from psychology, and thereby offer new psychological perspectives. This is accomplished by performing an extensive review of alienation theory, looking at how the term has been interpreted and understood. The inquiry looks at contributions by alienation thinkers like Hegel, Marx, Erich Fromm, Herbert Marcuse, and Melvin Seeman, as well as relevant insights from thinkers like Kierkegaard and Durkheim. It culminates in an explication of the newest advancments made by Rahel Jaeggi and Hartmut Rosa. The insights gathered are then used to recontextualize psychological theories and data. Taking as the point of departure the contributions of Melvin Seeman in defining alienation in psychological terms, the thesis looks at studies on loneliness, meaninglessness, and powerlessness. It then moves on to reconsider the mechanisms of the Still Face Experiment (SFE) and ostracism-inducing paradigms, thus introducing a novel concept to psychology. The implications of the reinterpretations will then be considered in light of scientific, clinical, and cultural psychology.