Mange profesjonsutøvere forholder seg til religion, direkte eller indirekte, ofte eller sjelden. Mange profesjonsutøvere har selv en religiøs tilhørighet, en religiøs identitet, som utgjør en viktig del av deres liv. Mange har kolleger som tilkjennegir en religiøs identitet og mange profesjonsutøvere forholder seg til religion gjennom de menneskene som de yter tjenester for, pasienter, pårørende, klienter, brukere, elever, barnehagebarn eller allmenheten som sådan. Til tross for dette er det få profesjonsutøverne som har opparbeidet seg fagkompetanse om religion gjennom sine respektive utdanningsløp, og for de fleste profesjonsutøvere er det sjelden klare regler og retningslinjer å gå etter i befatning med religion, egen så vel som andres. I denne artikkelen utforsker vi religion og profesjonsutøvelse med utgangspunkt i to forhold. Det ene handler om at religionsvitenskapelig forskning i liten grad har utforsket de strukturelle og institusjonelle betingelsene for profesjonsutøvelse. Det andre handler om profesjonsutøveres kompetanse om religion. Artikkelen søker å være et bidrag til å løfte profesjonsutøvelse som et aktuelt og interessant religionsvitenskapelig studieobjekt, og å øke profesjoners kunnskaps- og kompetansegrunnlag om religion, da særlig knyttet til behov i møte med økende religiøst mangfold i befolkningen som samfunnets profesjoner betjener.