I oppgaven gjør jeg en adaptasjonsanalyse av diktet «Dødsfuge» av Paul Celan, og maleriene Sulamith og Margarete av Anselm Kiefer, som grunnlag for en didaktisk refleksjon med tanke på elevers arbeid med tekstene. Tematikken omhandler Holocaust. Temaet er del av en kulturhistorisk kontekst elevene er skrevet inn i, og som verkene formidler gjennom det estetiske og kontekstuelle. Oppgavens mål er å undersøke verkenes kunst- og litteraturdidaktiske muligheter i lys av fagfornyelsen og det tverrfaglige temaet demokrati og medborgerskap. Læringssynet er sosiokulturelt. Wolfgang Klafkis danningsteoretiske perspektiv, dialogisme og kognitiv litteraturdidaktikk er del av teorigrunnlaget. I tillegg omfattes teori om literacy og lesemåter, sosialsemiotikk, interart, estetikk og kreativitet. Metodologien er fenomenologisk og hermeneutisk og med en tekstanalytisk metode for adaptasjonsanalysen med analysebegrep fra kognitiv litteraturdidaktikk og multimodal analyse. Problemstillingens bakgrunn er behovet for en didaktikk for lærerens tekstvalg og tekstanalytiske metoder. Der ser jeg på den estetiske dimensjonen i norskfaget som del av elevers literacy, samtidig som overordnet del om menneskeverd, dannelse og identitet som grunnlag for selvforståelse gir retning i oppgaven. Mål om utvikling av elevens literacy gjennom et metaspråk om tekst, dybdelæring og økt vekt på elevers metakognisjon om egen læring stiller krav til lærerens didaktiske argumentasjon både når det gjelder innholdsvalg og metodevalg. Diktet og maleriene utgjør estetiske læremiddel. Jeg argumenterer for arbeidet med diktet og maleriene som en prosessorientert metode, der målet blant annet er å utvikle elevens selv- medbestemmelse og solidaritetsevne som del av demokrati og medborgerskapsrollen. Adaptasjonen av diktet til maleri som komplekse multimodale tekster, krever nye teoretiske perspektiver. Begrep fra sosialsemiotikken og kognitiv litteraturdidaktikk kan gi elever et metaspråk om lyrikk og kunst som meningsskaping og kommunikasjon. Videre kan møtet med diktet og maleriene som ytringer og estetisk kommunikasjon være et minnearbeid og grunnlag for fortolkning av en traumatisk historisk hendelse. Etisk har arbeidet med tekstene en dimensjon ved seg som kan påkalle å ta stilling til ansvar for solidaritet og likeverd. Dannelse og identitet kan formes i møte med tekst i kontekst. Ved å aktualisere verk inn i elevens samtid som del av en prosessorientert metode, kan arbeidet med tekstene gi kunnskap om minnekulturen etter Holocaust. Det kan og danne grunnlag for møte med minnesteder over Holocaust og tematisering av de utfordringer som ligger i rasisme og antisemittisme og til hvor sårbart demokratiet er. Utvikling av et metaspråk om tekstenes didaktiske potensiale som estetiske læremiddel kan dermed være verktøy for læreren i operasjonaliseringen av læreplanen.