Studier som undersøker spedbarns evne til sosial evaluering og prososial atferd har vært på dagsorden de siste tiårene. Hamlin, Wynn og Bloom (2007) publiserte en av de første evidensene for en evne til sosial evaluering i preverbal alder gjennom å utføre et eksperiment basert på et dukketeater. De konkluderte med at grunnlaget for sosial evaluering må være medfødt, ettersom de observerte at spedbarn utviser en preferanse for prososiale aktører i tidlig alder. Fire år senere replikerte Hamlin og Wynn (2011) eksperimentet og utvidet studien, noe som økte etterspørselen på replikasjonsstudier. Flere forskere på tvers av felt har ønsket å replikere studien fra 2011, men mange har ikke lyktes i å få samme resultater. I samme periode har det vokst frem en nysgjerrighet blant akademikere om hva som er de underliggende mekanismene til emosjoner i spedbarn og hvordan disse opererer. I denne litteraturstudien vil jeg presentere hvilken betydning emosjoner kan ha for spedbarnas måte å fungere på i eksperimenter som studerer deres evne til sosial evaluering. I fordypning på ulike psykologiske funn er det mye som tyder på at spedbarn ikke foretar selvstendige vurderinger, men heller blir guidet av emosjoner i form av underliggende prosesser som sosial referering, delt oppmerksomhet og intermodal persepsjon. Med vekt på relasjoners essens i spedbarns emosjonsutvikling kan dette svekke Hamlin og Wynns antagelse om at spedbarn innehaver en medfødt evne til sosial evaluering og preferanse for prososiale aktører.