Bakgrunn: Selvskading er et resultat av faktorer som forhold i miljøet, genetisk utgangspunkt og biologiske betingelser. Selvskading kan være vanskelig å forholde seg til og det kan være vanskelig for tjenesteytere å gi tilstrekkelig hjelp. Som følge av det kan det bli dårligere kontinuitet i tilbudet. Hensikt: Hensikten med denne studien er å vise til fagpersoners rolle og hvilke tiltak fagpersoner kan iverksette for å redusere selvskading hos voksne personer som har en alvorlig utviklingshemming og autismespekterdiagnose. Metode: I denne bacheloroppgaven er det brukt litteraturstudie som metode. For å belyse oppgavens tema er det utført et systematisk litteratursøk etter vitenskapelige forskningsartikler. Fem artikler er valgt ut. Resultater: Basert på de fem vitenskapelige forskningsartiklene ble det sammenfattet fire resultater. Disse er: komorbiditet (samtidige sykdommer), individuell tilrettelegging og daglige rutiner, kommunikasjon og fagpersoner sin rolle. Konklusjon: Sammensatte og komplekse diagnoser som alvorlig utviklingshemming og autismespekterdiagnose øker risikoen for selvskading og andre former for atferd som utfordrer. Derfor er ulike tiltak som individuell tilrettelegging i form av daglige rutiner og tilpasset kommunikasjon viktige faktorer som fagpersoner må ta hensyn til, og som kan bidra til å redusere selvskading hos denne brukergruppen. Fagpersoners rolle og væremåte er også av betydning for hvordan de kan bidra til å gi den hjelpen som er nødvendig. Stikkord/nøkkelord: utviklingshemming, autisme, selvskading, fagpersoner, voksne.