Denne masteravhandlingen tar for seg den arkeologiske kunnskapsdannelsen om mayaenes cenoter på Yucatanhalvøya i Mexico gjennom en analyse av fenomenets forskningshistorie. Cenoter kan beskrives som vannfylte huleformasjoner eller synkehull som er tilknyttet grunnvannet. Siden Yucatanhalvøya mangler overflatevann i form av elver og innsjøer, har cenotene vært viktige og pålitelige kilder til vann. I og med at store mengder arkeologisk materiale – inkludert beinmateriale fra mennesker – har blitt funnet i cenoter, regner man også med at cenotene var viktige offerplasser for mayaene. Det spanske ordet cenote er en korrumpert versjon mayaenes tz’onot eller ds’onot. Følgende to forskningsspørsmål stilles til den arkeologiske litteraturen om cenoter: Hvordan har den arkeologiske kunnskapen om cenotene utviklet seg fra 1880 til 2013?Hvordan kan kunnskapsdannelsen til cenotene som fenomener for arkeologiske studier bli beskrevet og forklart på bakgrunn av aktør-nettverk teori og diskursanalyse av cenotenes forskningshistorie? Ved hjelp av en teoretisk og metodisk tilnærming forankret i diskursteori og aktør-nettverk teori, blir den arkeologiske kunnskapsdannelsen analysert i sin historiske kontekst fra arkeologiens begynnelse i området (ca. 1880) frem til i dag. Tre perioder for kunnskapsdannelse blir benevnt, skilt ut og senere avgrenset: the Initial Period (1880 – 1950), the Intermediate Period (1950 – 1989) og the Programmatic Period (1989 – nå). The Initial Period markerer omdannelsen av cenoter til vitenskapelige fenomener. Innenfor denne perioden blir to repertoarer anvendt til henholdsvis å beskrive cenoter som naturfenomener og som arkeologiske (sosiale) fenomener. Den hellige cenoten (Sacred Cenote) på Chichen Itza, Yucatan, blir utforsket under vann og store mengder arkeologisk materiale kunne bekrefte fransiskanermunken Diego de Landa’s beskrivelser av menneske- og gjenstandsofringer fra 1566. Istedenfor å endre diskursen, fikk den hellige cenoten en egen, unik historie. The Intermediate Period markerer en sekundær adskillelse av cenoter som fenomener. Gjennom koblingen til funksjonalismen, samt med rot i ideen om en utstrakt cenotekult, deltes cenotene som nyttebetonte og seremonielle fenomener. Analysen viser at forholdet mellom nyttebetonte og seremonielle funksjoner tar form som en hierarkisk dikotomi. The Programmatic Period betegner oppkomsten og profesjonaliseringen av hulearkeologien som en spesialisert underdisiplin til mayaarkeologien. James Bradys programmatiske verker om huleforskningen får direkte relevans for cenotene i og med at cenoter defineres som en form for hule. Slik inkorporeres cenoter i den gryende hulearkeologien. Bradys hovedtese fra 1989 var at huler og cenoter var rituelle av natur, og dagens forskningsstatus taler for at han har lyktes i å omdanne denne tesen til et vitenskapelig faktum. Analysen av denne perioden beskriver hvordan denne omdannelsen blir muliggjort, samt dannelsen av det epistemologiske fundamentet, den vitenskapelige konteksten og repertoaret som har blitt skapt for og av hulearkeologien. Hulearkeologien viser seg å ha en beskrivbar arkitektur hvor en rekke grep og redskaper har blitt benyttet for å skape en kontekst for å fremskaffe sikker kunnskap om mayaenes rituelle bruk av huleformer som cenoter.