Med den gjenreiste Nidarosdomen fulgte at formål og vilkår for steinhuggernes arbeidsoppgaver endret seg. Det som utspiller seg i møtet mellom et automatisk fredet kulturminne og ivaretakelsen av bredden og dybden i en håndverkstradisjon preges av et sterkt materielt fokus. Vernefilosofi og restaureringsprinsipper begrenser dermed muligheten for utvikling av håndverkskunnskapen. Utøvelsen av håndverket er mer enn en fysisk aktivitet, men det er "usynlig". I denne undersøkelsen søker jeg å finne en strategi for å øke bevisstheten om denne "tause kunnskapen" og dens betydning. Dette utspiller seg innenfor den fysiske rammen av et kommende restaureringsprosjekt på Nidarosdomen. Formålet er å synliggjøre at ivaretakelse av byggverket og bevaring av bredden i håndverkskunnskapen kan være to sider av samme sak. En felles materiell og immateriell kulturarv med et formidlingspotensial.