En undersøkelse av hvordan ritualer knyttet til omsorg for døende kan bli en integrert del av kirkens diakonale tjeneste i møte med det lokale sykehjemmet. Trettisju menighetsdiakoner i Oslo og Borg bispedømme fikk mail med spørsmål om de hadde erfaring fra arbeid med døende. Tjue svarte, hvorav syv sa de hadde erfaring fra ritualer ved livets slutt. De fem med mest erfaring ble valgt ut til semistrukturelt kvalitativt dybdeintervju des 2012/jan 2013. De diakonene som jobbet mest med døende hadde til felles at de jevnlig gikk på menighetens lokale sykehjem og etablerte relasjoner med ansatte og beboere. Det kom frem at de sykehjemmene som var eid av lokal menighet eller kirkens bymisjon, oftere tok kontakt med kirken for at prest eller diakon skulle komme. Det kom også frem at kirken i altfor liten grad synliggjør at de har et forbønnsrituale og nattverd for døende. Ved å analysere materialet gjennom diakonifaglig teori og Urie Bronfenbrenners økologiske nettverksteori, kan en få økt forståelse for samhandling mellom kirke og sykehjem. Bronfenbrenners modell forstår kirken og sykehjemmet som mikronivåer og det systemiske samarbeidet mellom de som mesonivå. Videre forstås arenaer der avgjørelser blir tatt, som indirekte påvirker mikronivåene, som eksonivå. Det kan være stabsmøte i kirken, politiske avgjørelser, personalmøter på det lokale sykehjemmet. Tilslutt er det generelle strømninger og verdier i samfunnet som utgjør makronivået. Sekulariseringen i samfunnet kan bli sett på som en av flere faktorer som avgjør om døende får tilbud om samtale/forbønn/nattverd ved livets slutt. Diakonen blir i Bronfenbreners begrepsverden å forstå som en primærlenke som beveger seg mellom ulike mikronivåer og etablerer relasjoner og knytter nettverk. Funnene i undersøkelsen er i hovedsak sammenfallende med funnene i en større undersøkelse gjort av Eva Jeppsson Grassman og Anna Whitaker fra Sverige i 2010 på den svenske kirkens støtte til alvorlig syke og døende.