Det er veldokumentert at barn med svake språklige forkunnskaper er særlig utsatt for å flate ut i leseutviklingen og dermed senere risikerer å bli utdifferensiert i opplæringen. Tidlig innsats i forhold til leseopplæringen er derfor uttrykt gjennom de ulike styringsdokumentene for skolen. Teorigrunnlaget for undersøkelsen støtter seg hovedsakelig til ”phonics”. I tillegg til en eksplisitt undervisning i bokstav – lyd forbindelser, ble det gitt en systematisk undervisning i fonemanalyse, dette etter en på forhand planlagt progresjon. Disse øvelsene ble utført i sammenheng med øvelser i lydsammentrekning, syntese. Tilnærmingen var språklig-kognitiv ut fra en hensikt i å la det ytre, språket, bidra til en internalisering av ordenes fonologiske struktur. I intervensjonene ble det tilrettelagt for elevenes observasjon av hverandre, dette med hensikt å lære av hverandres utførelse av øvelsene. Ut fra et formål der intensjonene var å forebygge lese- og skrivevansker, ble det formulert følgende problemstilling: Hvordan kan tidlig intervensjon for elever i 1. klasse, der lydinnlæring, analyse og syntese blir særskilt fulgt opp i en språklig-kognitiv tilnærming, bidra til å forebygge lesevansker for elever med svak utvikling i bokstavinnlæringen? For å kunne vurdere tiltakets innvirkning i forhold til gjennomsnittsresultater for gruppene, ble det etablert samarbeid med en kontrollgruppe. Kontrollgrupper og eksperimentgrupper ble regelmessig kartlagt ved hjelp av enkle kartleggingsmetoder for å overvåke fremgang og utvikling. I tillegg ble e-gruppens arbeid med analyseøvelsene filmet med video, disse observasjonene ble systematisert i forhold til de strategivalg elevene tok ved utførelsene av øvelsene. Funnene viste signifikant bedre bokstavinngang for eksperimentgruppens elever, leseferdighetene ble ikke signifikant bedre, men i grenseområdet til dette.

Masteroppgave i pedagogikk- Universitetet i Agder 2010