Formålet med denne studien er å bidra med ny innsikt i et lite berørt forskningsfelt, nemlig livsmestring i norskfagets litteraturundervising. Studien tar utgangspunkt i livsmestring som del av det nyinnførte, tverrfaglige temaet folkehelse og livsmestring og undersøker temaets relevans i skolen og norskfaget, og i litteraturundervisningen spesielt. Problemstillingen for studien er som følger: Hvordan reflekterer over og praktiserer to lærere livsmestring i norskfagets litteraturundervisning? Studien har et kvalitativt forskningsdesign, hvor jeg har anvendt observasjon av læreres litteraturundervisning og individuelle intervjuer som datainnsamlingsmetoder. Gjennom en tematisk analyse av observasjonsnotater og transkripsjoner viser studien at de to lærerne som er informanter i min studie først og fremst knytter livsmestringsbegrepet til noe individuelt og psykisk. I tillegg mener de at temaet har en naturlig plass i et allerede etablert norskfag. Informantene ser at temaet er relevant, både i lys av utvikling av elevenes grunnleggende ferdigheter i norsk og gjennom litteraturundervisningen. Gjennom lesing, skriving og tekstsamtaler kan møtet med litteraturen bidra til elevenes identitetsutvikling og livsmestring. For at litteraturundervisningen kan utfylle sitt potensiale, må elevene føle at tekstene berører dem. Gjennom en tematisk inngang med erfaringsbaserte tilnærminger i sentrum kan elevene reflektere og diskutere teksten ut ifra egne erfaringer, og slik sett kan elevene utvide sine perspektiver om seg selv og andre. Etter hvert kan elevene føres inn i en analytisk tilnærming til teksten, slik at elevene kan utvikle andre relevante livsmestringskompetanser samtidig som norskfagets egenart blir bevart. Alt i alt kan litteraturundervisningen i norskfaget bidra til elevenes livsmestring.