Formålet med denne avhandlingen har vært å undersøke hvilken rolle retorikk spiller i dagens læreplan og om retorikkens potensial utnyttes fullt ut. Oppgaven tar utgangspunkt i en antakelse om at retorikk i stor grad benyttes i analysearbeid, men i liten grad i arbeid med muntlige og skriftlige ferdigheter. Retorikken har, helt siden sin oppstandelse i antikken, lært elever nettopp dette gjennom å øve dem i å skrive og fremføre taler. Problemstillingen for oppgaven har dermed blitt: Hvilken rolle spiller retorikken i den nye læreplanen, og utnyttes retorikkens potensial fullt ut? For å svare på problemstillingen har jeg studert retoriske lærebøker fra antikken og fra latinskolene i Danmark-Norge på 1800-tallet og dagens læreplan. Studien av de eldre lærebøkene gir et bilde på hvordan retorikken som fag har utviklet seg og blitt en del av undervisningen i norsk skole i dag. I tillegg viser dette hvordan man arbeidet med retorikk og hva formålet var med denne undervisningen. Arbeidet med dagens læreplan viser hvilken rolle retorikken spiller i norsk skole i dag. Resultatene fra disse analysene viser at man både i antikken og på 1800-tallet brukte retorikk både til å trene elevene i muntlige og skriftlige ferdigheter. I dagens læreplan regnes disse ferdighetene som grunnleggende ferdigheter og skal dermed spille en viktig rolle i opplæringen. Likevel kobles retorikk i større grad opp mot elevenes evne til kritisk tenkning. På bakgrunn av dette ønsket jeg å finne ut hvordan det står til med undervisningen i muntlighet og skriftlighet i norsk skole i dag. Denne delen av oppgaven baserer seg i stor grad på tidligere forskning. Denne forskningen avdekker store mangler i undervisningen, spesielt når det kommer til hvordan det arbeides med muntlig og elevenes evne til å skrive argumenterende tekster. Blant annet undervises det nesten ikke eksplisitt i muntlighet, samtidig som elevene får lite støtte og veiledning i hvordan de skal utvikle seg muntlig. Ettersom retorikken har en lang tradisjon for å trene elevene i nettopp muntlighet, argumenterer jeg for at retorikk også kan brukes til dette i dag. Også denne delen av avhandlingen baserer seg på annen forskning og gode eksempler på hvordan retorikk kan brukes i moderne undervisning. Her finner jeg ut at retorikk absolutt har et uutnyttet potensial når det kommer til undervisning i muntlighet og skriftlighet. Likevel finnes det flere utfordringer for at dette potensialet skal kunne utnyttes til det fulle. Blant annet legger eksamensformene i både norsk skriftlig og norsk muntlig i liten grad opp til arbeid med muntlige og skriftlige ferdigheter. I tillegg skaper bruken av retorikk i analysearbeid problemer for hvordan man forstår retorikk i arbeid med produktive ferdigheter. Konklusjonen min er at retorikk i læreplanen i dag i stor grad handler om kritisk tenkning. Det er et paradoks når retorikken har et stort potensial i arbeid med muntlige og skriftlige ferdigheter, der undervisningen også har store utfordringer. Retorikkens potensial utnyttes altså ikke til det fulle. Min anbefaling er dermed at retorikken i større grad må inkluderes i arbeid med muntlige ferdigheter. For å få til dette bør eksamensformen endres og nytten av å bruke retorikk som analyseredskap bør vurderes.