Gjennom nærlesning av Kristin Bergets diktsamling våre sår (..) undersøker denne masteroppgaven ulike tapserfaringer som fremstilles i diktene. Oppgaven tar avspark i teori om tid, tap og språk. Sigurd Tenningens arbeid med arkeologisk tid har vært utgangspunktet for å foreta en lesning som fremhever at diktene ikke bør leses som dystopiske undergangsdikt, men snarere som dikt der forholdet til forgjengelighet reforhandles. Bemerkninger om diktenes temporalitet blir også foretatt med bakgrunn i Ingrid Nilsens lesninger av Atle Kittangs lyrikkforskning, og da særlig i hans sene forståelse av diktet som en mulig katalysator for noe Annet. Videre tas Timothy Mortons tanker i bruk, for å kunne hanskes med diktenes ustabile subjektposisjoner, og for å lokalisere et tankesett i diktene som peker i retning av sameksistens, snarere enn en romantisk undergangsfortelling. I undersøkelsen av tapet benytter oppgaven seg av innganger som peker på verkets temporalitet, samt dets oppløsning av subjekt-objekt posisjoner. Oppgaven konsentrerer seg særlig om tapserfaringer knyttet til tre overordnede tematikker i verket: Tapserfaringer knyttet til natur, språk – og relasjon. Videre undersøkes ulike reforhandlinger av språket, som i siste instans muliggjør og fremviser at det poetiske språket er særlig egnet til å formidle tapserfaringer som også inneholder tapets motsetning: skapelse og reforhandling. Kristin Berget er en nålevende norsk poet, og utgivelsen som analyseres i denne oppgaven er hennes hittil siste. Utgivelsen har da heller ikke vært gjenstand for omfattende akademisk arbeid tidligere.