Skolen har en sentral rolle i å styrke elevers kritiske tekstkompetanse, slik at de kan navigere seg frem i en kompleks tekstverden. Dette viser seg også som en tydelig intensjon i læreplanrevisjonen LK20. Empiriske studier og leseprøver gir imidlertid indikasjoner på at kritisk literacy er et utfordrende og komplekst felt i den norske skolen (Jensen et al., 2019; Frønes & Weyergang, 2020; Magnusson, 2021; Blikstad-Balas & Roe, 2020; Veum & Eilertsen, 2019; Haga, 2017). Om elevers kritiske tekstkompetanse skal styrkes i tiden fremover bør kritisk literacy få en sentral rolle i skolen, og særlig i norskfaget. Norskfaget er et tekstrikt fag der elevene møter mange forskjellige sjangre, stemmer og narrativer – noe som legitimerer hvorfor kritisk literacy bør ha et stort gjennomslag i praksis. Med bakgrunn i dette er intensjonen i denne masteroppgaven å belyse utfordringer og muligheter med kritisk literacy i norskfaget, med utgangspunkt i norsklæreres oppfatninger. For å få innsikt i dette har jeg utgått fra et kvalitativt forskningsdesign, med en forskergenerert aktivitet og tre individuelle intervjuer. Den forskergenererte aktiviteten består av en casediskusjon som danner grunnlag for en utforskende samtale mellom tre norsklærere på ungdomstrinnet. Lydfiler av casediskusjonen og intervjuer har blitt transkribert, for så å ha blitt analysert med en abduktiv tilnærming. Datamaterialet er analysert med utgangspunkt i en bred ramme av kritisk literacy-teori fra ulike fagtradisjoner. Et hovedfunn i denne masteroppgaven er at norsklærerne opplever elevenes forutsetninger som en sentral utfordring i arbeidet med kritisk literacy. Blant annet styrer elevenes teksterfaring noen av de didaktiske valgene norsklærerne foretar seg i skolehverdagen, slik som hva de leser og med hvilken hensikt. Lærernes handlingsrom i kritisk tekstarbeid kan også virke noe begrenset av de innarbeidede tekstpraksisene knyttet til sjanger – da sjangeren viser seg å styre både lesemåten og leseformålet. Ifølge lærerne inngår det i kritisk literacy en tekstpraksis som står i strid med lesestimuli og leselyst, og derfor blir de skjønnlitterære tekstene sjeldnere gjenstand for kritisk lesing. De didaktiske implikasjonene av denne masteroppgaven avdekker dermed et behov for mer kunnskap om kritisk lesing av skjønnlitteratur i norske klasserom, men også på hvordan mangfoldet blant elevenes kunnskap, meninger og språk kan bli brukt som en ressurs for å etablere kritisk literacy i klasserommet.