Bakgrunn: I Norge skal flyktninger og asylsøkere ivaretas av det offentlige helsevesenet, på lik linje med personer født og oppvokst i Norge (Helsedirektoratet, 2015). Dette innebærer at flyktninger med alvorlige psykiske helseproblemer skal henvises til spesialisthelsetjenesten. En norsk undersøkelse tyder på at terapeuter opplever manglende kompetanse i møtet med flyktninger som oppsøker behandling for psykiske vansker (Hjemdal, 2006). Også behandlingsinstanser opplever, ifølge denne undersøkelsen, i liten grad å kunne tilby flyktninger den hjelpen de har behov for. Utfordringer for terapeuter i møte med flyktninger kan ha bakgrunn i ulike forhold, som f.eks. ulike oppfatninger av hva terapi skal inneholde, sakers kompleksitet og manglende tillitt til helsepersonell. Formål: Denne studien har som mål å undersøke hvilke opplevelser psykologer har av terapiforløp med traumatiserte flyktninger og hvilke tanker de gjør seg om slike terapier. Fokuset har spesielt vært på det terapeutene opplever som utfordrende i terapiforløp med flyktninger. Metode: Analysen i studien bygger på ni semistrukturerte intervjuer av psykologer ansatt ved distriktpsykiatriske sentre (DPS). Intervjuene er gjennomført av Marianne Opaas og Sverre Varvin i årene 2007-2009. Intervjuene ble gjort i forbindelse med deres pågående forskningsprosjekt «Behandling og rehabilitering av traumatiserte flyktninger» ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS). Intervjuene er analysert ved hjelp av tematisk analyse. Resultater: Det ble utformet tre hovedtemaer basert på analysen: (1) hva terapi skal handle om, (2) manglende bedring i terapi og (3) muligheter og begrensninger i den terapeutiske relasjonen. Fremtredende på tvers av disse temaene var følelser av håpløshet, overveldelse og usikkerhet, i tillegg til en opplevelse av utilstrekkelig samarbeid med andre instanser i komplekse saker.