I det følgende intenderer jeg å vise hvordan Hegels kritikk av det moralske standpunktet kan betraktes som en fruktbar innfallsvinkel for å påpeke de teoretiske tilkortkommenheter som gjennomsyrer den deontologiske proseduralismen. Det moralske standpunkt er i denne sammenheng ment å betegne en formal pretensjonen om å innta et perspektiv der moralske normer og rettslige prinsipper kan bedømmes og berettiges gjennom en upartisk prosedyre. Med utgangspunkt i Jürgen Habermas’ diskursteoretiske tilnærming til moralitet vil jeg bemerke hvordan denne den deontologiske proseduralismen later til å underminere det faktum at realiseringen av den moralske aktørens selvbestemmelse forutsetter at aktøren alltid allerede har kunnet artikulere sin motivasjonelle og deliberative kapasitet innenfor rammene av en konkret livshistorisk kontekst. Fra det hegelianske perspektivet gjør Habermas et mistak i den forstand han forventer at den språklige kapasiteten og den atferdsmessige kompetansen forvandlet om til rasjonaliserte livsformer, skal kunne utgjøre en tilstrekkelig basis for å gjøre den moralske aktøren i stand til å ville delta i en diskursiv kontekst for dermed skape den hensiktsmessige motivasjon til å ville handle moralsk. En slik forventing om at den idealiserte fullbyrdelsen av den moralske refleksjonen skal kunne kulminere i et regulativt prinsipp som både vil og må overskride grensene til det kontingente sosialhistoriske fellesskapet later til å bære i seg en uforløst spenning som i siste instans vil stå i fare for å gjøre hele den formale prosedyren fruktløs. Det tiltakende paradoksale, vil Hegel hevde med klar brodd rettet mot den deontologiske proseduralismen, er at i ens iver etter å ville innta et ståsted for å utføre en kontekstoverskridende refleksjon for dermed kunne etterprøve moralske normer med henblikk på deres rasjonelle grunnlag, så later en imidlertid til å overse det faktum at en samtidig baserer betingelsene for en slik refleksjons-idealistisk ansats på det samme grunnlaget en er ment å skulle kritisk etterprøve. Med andre ord, med Hegel vil jeg demonstrere at den diskursteoretiske tilnærming til moralitet ikke vil kunne konstruere sitt formale standpunkt uten å anta at visse kontingente historiske og samfunnsmessige forhold allerede ligger til rette, hvorpå dette uunngåelig vil involverer at diskursteorien antar bestemte moralske normer som allerede gyldige som en forutsetning for sin egen operasjonalisering.