Bakgrunn: Flere studier har vist en høy forekomst av seksuelle problemer blant den generelle befolkningen, og blant personer med psykisk lidelser. Ettersom seksualitet og seksuelle problemer sjeldent blir tematisert av klienter selv, er det viktig at psykologer tar initiativ og ansvar for å snakke om dette med sine klienter. Forskning har imidlertid vist at psykologer sjeldent tematiserer seksualitet med sine klienter. Formål: Formålet med denne studien var derfor å se nærmere på hvordan psykologer forholder seg til seksualitet i terapi, hvilke meningssystemer de benyttet seg av når de snakket om seksualitet, og hvordan de benyttet seg av disse for å forklare seksualitetens plass i terapi. Metode: Psykologer fra ulike DPSer, familievernkontor og private praksiser ble kontaktet med en forespørsel om å delta på et intervju. Det endelig utvalget bestod av ni psykologer (seks menn og tre kvinner), med en klinisk erfaring som varierte mellom 2,5 til 32 år. Det ble benyttet semi-strukturert intervju i datainnsamlingen, og tematisk analyse i analyseringen av datamaterialet. Den foreliggende studien er en individuell forskningsstudie. Alt datamateriell ble samlet inn og analysert av forfatteren. Resultater: Det ble identifisert fire hovedtema i analysen. Det første temaet illustrer hvordan psykologene la til rette for samtaler om seksualitet. Det andre temaet ser nærmere på hvordan psykologene opplevde seksualitet som et samtaleemne og hvilke strategier de benyttet seg av for å gjøre disse samtalene lettere. Det tredje temaet belyser hvordan psykologene opplevde at seksualitet som tema kunne utfordre psykologenes forventning til psykologrollen. Det fjerde og siste temaet illustrer to forståelser om seksualitet som psykologene benyttet seg av når de snakket om seksualitet; seksualitet som et problem og som noe sekundært til det de opplevde at de skulle drive med i terapi. Hovedkonklusjon: Funnene i denne studien kan tyde på at psykologene møter klienter med et problemfokus som kan gi seksualitet en sekundær rolle i terapi. I tillegg til dette oppleves også seksualitet som noe som faller utenfor den «vanlige» psykologien og terapeutisk virksomhet. Hovedskillet mellom de psykologene som snakket om seksualitet og de som ikke gjorde det, var hvem psykologene ga ansvaret for å tematisere seksualitet.