Denne hovedoppgaven handler om fosterbarn med atferdsvansker, vanskelige forhold under oppvekst og et ønske om å gjøre det bedre for disse barna. Barn er sårbare på flere måter siden de er avhengige av sine omsorgsgivere. Felles for mange fosterbarn er foreldre som ikke evner å utøve god nok omsorg av ulike grunner. Felles for mange fosterbarn er at de har vært utsatt for omsorgssvikt, opplevd negative samspill og mangel på trygge relasjoner. Gjennom negative samspill kan utviklingen til barnet påvirkes og gjøre det enda vanskeligere for barna å klare å samhandle med andre. Barnet kan også ha medfødte egenskaper som kan føre til at det opplever en overvekt av negative samspill. I denne hovedoppgaven undersøkes det om atferdsproblemer kan være en mulig følge av slike forhold, hvilke intervensjoner som kan hjelpe disse barna med atferdsproblemene sine og hvilken effekt disse intervensjonene egentlig har. Den første delen av denne oppgaven (kapittel 2-6) er den teoretiske delen. Her søkes det å finne forklaringer på hvorfor atferdsproblemer er mer utbredt blant fosterbarn enn barn som ikke er fosterbarn. Det blir tatt utgangspunkt i relevant litteratur og lovtekster. I redegjørelsen av hva som skal til for at et barn flyttes i fosterhjem blir det tydelig at omsorgssvikt ofte er inne i bildet. Litteraturen er klar på at konsekvensene av omsorgssvikt kan kobles til forhold som fører til atferdsproblemer. Her inkluderes forhold som gjelder både arv og miljø. Det kan dermed tenkes at forhold som angår både barnet og dets miljø bidrar til utviklingen av atferdsproblemer hos barn plassert i fosterhjem. I oppgavens resultatdel undersøkes det om eksisterende intervensjoner kan bidra til å redusere atferdsproblemer hos barn som bor i fosterhjem og hva det er som i tilfelle karakteriserer de intervensjonene som virker. Seks intervensjonsstudiene blir studert. Resultatene i disse studiene var samlet sett noe uklare og ingen av intervensjonene viste sterke, positive effekter. Det ser ut til at intervensjonene hadde best effekt for barna med de mest alvorlige vanskene og at effektene er av kortvarig karakter. I drøftingsdelen av oppgaven blir det vurdert hvor omfattende intervensjonene er. Til hvilken grad de rettes mot ulike aktører og hva som kreves av deltagerne diskuteres. Intervensjonene virker å ha et overordnet fokus på fosterforeldrene og opplæring av disse. Intervensjonene har til felles at fosterforeldrenes opplæring er relativt kortvarig. Det kan derfor se ut til at fosterforeldrene får et stort ansvar i håndteringen av fosterbarnas vansker. Opplæringen inneholder, i de fleste intervensjonene, trening i foreldrestrategier som tilsyn, positiv forsterkning og grensesetting. Dette fokuset fører til at fosterbarna som aktører virker tilsidesatt. Videre drøftes effektene intervensjonsstudiene dokumenterer. At intervensjonene ga best effekt for barna med de mest alvorlige vanskene utdypes og et manglende fokus på fosterbarns eventuelle internaliserte vansker tas opp. Intervensjonene ga i de fleste tilfeller effekter av kortvarig karakter og dette kobles til fosterforeldrenes kortvarige opplæring og fosterbarnas manglende medvirkning.