Saudi-Arabia er et land som definerer seg selv som 100 prosent muslimsk. Dette impliserer at man ikke kan være saudier hvis man ikke tilhører islam. Hvordan de offisielle lærebøkene definerer islam sier derfor noe om hvilke vilkår i tro og handlinger som stilles til det å tilhøre den saudiske nasjon, og hva som gjør at man faller utenfor. Lærebøker kan beskrives som et vindu til en stats kollektive identitet. I Midtøsten brukes særlig undervisningen i språk, historie og religion til å fremme denne identiteten. I land med muslimsk majoritet blir religionsundervisning en integrert del av den nasjonale identitet ved at religionen også står sentralt i historie- og språkundervisning. Slik formes religionen i tråd med nasjonens historiske og kulturelle særpreg, og blir det Starrett og Doumato kaller ”en generisk islam” (2008, 5). Denne islam blir i Saudi-Arabia presentert gjennom wahhabismen og læren om tawḥīd – absolutt monoteisme. Læren om tawḥīd blir derfor også læren om et ”oss” som gjenkjennes gjennom felles kvaliteter, karakteristikker og oppførsel, og er avhengig av å ha et ”dem” å sammenliknes med. I tråd med ønsket om å homogenisere befolkningen blir det religiøse interne ”dem” i prinsippet ikke identifisert i form av konkrete sekter, men presenteres som praksiser som bryter med tawḥīd, i form av shirk (polyteisme) og kufr (vantro). I praksis vil identifiseringen av det interne usynlige ”dem” kunne knyttes til shia-minoriteten i landet fordi de fordømte handlinger er sterkt assosiert med denne retningen. Hvordan lærebøkene håndterer denne motsetningen mellom å fremme læren om én sann islam samtidig som det eksisterer en shia-minoritet i landet gir et innblikk i landets politiske pragmatisme. Som denne studien viser opererer lærebøkene med dynamiske begreper som gis ulike meninger alt etter konteksten de diskuteres i. Religiøse konsepter om enhet og fare for splittelse tas i bruk med klare politiske implikasjoner, for å skape en balanse mellom landets religiøse og politiske interesser. En studie av disse konseptene kan derfor bidra til å kaste lys over hvordan styresmaktene klarer å kombinere læren om én sann islam med en distinkt religiøs minoritet i landet.