1800-tallet er en periode hvor Norge som nasjon ble etablert, og spørsmålet om hva som skulle ligge til grunn for statsborgelig tilhørighet ble viktig. Oppgavens tema er hvordan religion er med på å befeste og skape kulturelle grenser, i forhold til hvordan den kan bidra til å ekskludere eller inkludere mennesker i et sosialt fellesskap. Gjennom en analyse av de to lovene som kom på 1800-tallet om hvilke rettigheter de som ikke tilhørte statens offentlige religion – henholdsvis dissenterloven av 1845 og 1891 – skal oppgaven undersøke hva slags betydning religiøs tilhørighet fikk i utviklingen av en norsk nasjonal identitet, og om det er mulig å snakke om en form for religiøs nasjonalisme knyttet til dette. Dette vil bli belyst gjennom nasjonalismeteorier, da den norske nasjonalismen tok form av kulturell nasjonalisme som vektla betydningen av nasjonen som en kollektiv identitet. I tillegg har religion i Norge historisk sett vært knyttet sterkt opp til den statlige organiseringen. Debatten om dissenterlovene antyder også klart at den evangelisk lutherske religion ble oppfattet som vesentlig for dannelsen av norske samfunnsborgere. En kan dermed stille spørsmål om hvorvidt en kan snakke om en form for borgerreligion. Ser en dissenterlovene ut fra dette, er det lettere å se hva som ble ansett som problematisk med minoritetsreligionene.