Denne masteroppgaven handler om et undervisningsopplegg i litteraturundervisningen i norskfaget på et Forkurs for ingeniør- og maritim utdanning ved en av landets høgskoler. Undersøkelsen skal belyse hvorvidt motivasjon for å lese skjønnlitteratur har økt blant de 25 studentene i klasse B/C etter å ha gjennomført et litteraturprosjekt om samtidsforfattere, samt hva som motiverer og ikke motiverer dem til å lese skjønnlitteratur. Som del av litteraturstimuleringsopplegget blir også verdien de samme studentene har av å oppleve en forestilling på Det Norske Teatret og et besøk på Ibsenmuseet i Oslo, forsøkt beskrevet. Jeg er selv læreren i denne klassen. Prosjektet for å stimulere studentene til å lese samtidsforfattere startet i det små i august 2006, med framføring av studentene i november. Teater- og museumsbesøket fant sted samme semester. I forkant av norskundervisningen skrev studentene en logg om hva de leser. I etterkant av litteraturprosjektet, teater- og museumsbesøket svarte studentene på spørsmål i spørreskjema og logg. Tre av studentene i klassen ble intervjuet med utgangspunkt i svarene på spørreskjemaene. De tre som ble valgt ut er en student som følger planen i Norsk som andrespråk, en student som følger den ordinære planen, som ikke var motivert til å lese før prosjektet, men svært motivert etter, og en student som ikke var motivert før prosjektet og heller ikke etter. Funnene tyder på at litteraturprosjektet stimulerte mange av studentene i klassen til å lese, særlig de som nesten ikke leste skjønnlitteratur fra før og de som leste litt. Studentene som leste mye fra før, ble ikke mer interessert i å lese etter prosjektet. Ett par av studentene ønsket ikke å lese skjønnlitteratur før prosjektet, og heller ikke etterpå. De aller fleste i klassen var godt fornøyd med å oppleve teaterstykket ”Helten på den grønne øya” og ville gjerne bli tatt med på teater igjen, selv om det ikke direkte førte til leseinteresse. Besøket til Ibsenmuseet ble karakterisert som interessant av de fleste studentene, men ett fåtall ble stimulert til å lese Ibsens dramaer i etterkant. Mange ønsket heller å se en teaterforestilling.