Norskundervisningen har et særskilt ansvar for skriveopplæring, og skriveopplæring kan foregå på mange måter. I denne studien har jeg forsket på sosiokulturell læring og hvilke syn på skriving som er til stede i dagens skriveopplæring. Det gjør jeg ved å undersøke følgende problemstilling: Hvordan legger skriveopplæring til rette for sosiokulturell læring, og hvilke skrivediskurser er representert i en observert skriveopplæring. Metoden for innhenting av data gjorde jeg ved å observere skriveopplæringen i norsktimer ved en ungdomsskole på Østlandet. I et sosiokulturelt læringsperspektiv er språk og kommunikasjon grunnleggende for at læring og tenking skjer. Det teoretiske rammeverket i oppgaven er hovedsakelig hentet fra Vygotskys teorier om hvordan vi lærer i samhandling, Bakhtins teorier om hvordan mening oppstår i dialog og Ivanics seks skrivediskurser. Datamaterialet i min oppgave består av deltakende observasjon. Studien viser at læreringen er sosiokulturell når elevene samhandler i undervisningen. Samhandlingen er både mellom elevene, og mellom lærer og elever. Begge formene for samhandling fører til dialoger som skaper spenninger og meningsutvekslinger der elevene handler kreativt, utvikler sin egen identitet og utvikler høyere psykologiske prosesser. Funnene viser at det foregår allsidig skriveopplæring der flere diskurser er tydelige, men at det er vanligst at opplæringen befinner seg innenfor en sjangerdiskurs og en prosessdiskurs. Analysen av mitt datamateriale viser at arbeidet med prosessorientert skriving førte med seg mer sosiokulturell læring. Klassens arbeid med ulike prosesser gjorde det nødvendig med ulike arbeidsmetoder, der samhandling som en del av opplæringen ble brukt hyppig. Formålet med skrivingen ble i undervisningen koblet til sjanger generelt, ikke til spesifikke skriveoppgaver. Dette gjorde at sjanger fikk så mye oppmerksomhet i opplæringen at skrivingen holdt seg i en klasseromskontekst, og det var ikke en autentisk skrivesituasjon i en sosial praksis-kontekst. Avslutningsvis viser studien at elevene samarbeider hyppig med en og samme læringspartner. Metoden legger til rette for at elevene kan bygge dypere og tryggere relasjoner. En tryggere relasjon fører til flere faglige dialoger, og at elevene får sette ord på tankene sine.