Denne masteravhandlingen tar for seg litteraturundervisningen i norskfaget. Mer spesifikt undersøker den vg3-elevers legitimering av denne undervisningen. Skjønnlitteraturens plass og legitimitet er et spørsmål som har blitt forsket på og mye diskutert i fagpolitisk sammenheng. Debatten har i hovedsak dreid seg om forholdet mellom skjønnlitterær lesing og literacy-dreiningen i faget, om skjønnlitteraturens stilling blant andre fagkomponenter, og om læreplanens føringer for hvilken litteratur som skal leses i klasserommene. Elevstemmen har imidlertid stort sett vært tilsidesatt i denne debatten og den litteraturdidaktiske forskningen. Jeg har derfor ønsket å søke svar på følgende spørsmål: Hvordan legitimerer vg3-elever litteraturundervisningen i norskfaget? Tilnærmingen er hermeneutisk, basert på semistrukturerte intervju av seks vg3-elever fra to ulike skoler. Studien inkluderer i tillegg en analyse av 16 elevers refleksjonsnotater fra de samme klassene, knyttet til litterære opplevelser og begrunnelser for litteraturundervisningen. Studiens hovedfunn viser til særlig tre begrunnelser for arbeidet med skjønnlitteratur i norskfaget. Elevene vektlegger nemlig at litteraturen kan: 1. Utvikle lese- og skrivekompetansen. 2. Utvikle historiebevissthet og 3. Utvikle empati- og refleksjon. Elevenes eget ståsted i forhold til argumentene varierer. Noen av elevene virker sikre og entusiastiske for begrunnelsene de gir, mens andre svar virker mer usikre eller er forestilte. Noen av begrunnelsene er dermed hva elevene tror ligger til grunn for å arbeide med skjønnlitteratur i norskfaget, selv om de kanskje ikke er enige i dette selv. I diskusjonen tar jeg for meg de tre hovedfunnene, som både bekrefter og til dels utfordrer eksisterende teori og tidligere forskning på fagfeltet. Videre diskuterer jeg begrunnelsene om leseopplevelse og kulturell literacy, som er to nokså fraværende begrunnelser i mitt materiale, men som er fremtredende i litteraturen om hvorfor vi leser skjønnlitteratur. Alt i alt viser min studie at elevene flest ikke har en klar forståelse av hvorfor vi bedriver litteraturundervisning, noe som bør ha litteraturdidaktiske ringvirkninger i skolens norskfag.