Med utgangspunkt i Inger Hagerups dikt «Kvelden lister seg på tå» utforskar artikkelen moglegheitene for ein berekraftig litteraturdidaktikk som legg vekt på kompleksitet og uhygge. Teoretisk lener artikkelen seg på omgrepet «det sublime» slik det blir definert av Immanuel Kant og utlagt av den økologiske tenkaren Timothy Morton. Vidare byggjer lesinga av diktet på teori om lyrikk som affektiv form og på dei hermeneutiske implikasjonane av Kristin Hallbergs ikonotekstomgrep. Desse tilnærmingane framhevar spennet mellom det trygge og det uhyggjelege i diktet, og artikkelen utforskar korleis lyrikk for born kan stimulere evna til å dvele ved kompleksitet og det uavklåra. Slik kan litteraturdidaktikken byggje opp under ein berekraftig, audmjuk veikskap overfor omverda.