Artikkelen undersøker kva som kjenneteiknar barnesentrert pedagogikk i barnehage og samfunn, og kva konsekvensar ei slik pedagogisk retning kan ha for barn i vår tid som ofte blir omtala som den postmoderne tidsalderen. Barnesentrert pedagogikk blir for det første omhandla ved å bli definert teoretisk, knytt til danningsteoriar og den didaktiske trekanten. For det andre blir det vist til historiske trekk ved samfunn og kultur som kan ha støtta opp under utvikling av denne typen pedagogikk i barnehagen. For det tredje presenterer artikkelen nyare empirisk forsking som problematiserer om pedagogiske retningar førekjem i reindyrka form eller som hybridar. Til saman legg dette grunnlag for drøfting av om barnesentrert pedagogikk både underbygger narsissistiske tendensar og gir barn eit for stort ansvar for eiga utvikling og læring.Nøkkelord: danning, narsissisme, sjølvverksemd, hybrid pedagogikk, didaktikk, barnehageAbstract: The article looks into the concept of child-centered pedagogy in kindergarten and society and what consequences these pedagogical directions might have for children in our time. Child-centered pedagogy will firstly be theoretically defined through educational theories and the didactic triangle, secondly, through historical aspects of society and culture that might have helped the development of this type of pedagogy in kindergarten. Thirdly, the article presents recent empirical research questioning whether pedagogical directions appear in pure form or as hybrids. Together, this creates a foundation for a discussion of whether child-centered pedagogy both substantiates narcissistic tendencies and gives children too much responsibility for their own development and learning.Key words: education (Bildung), narcissism, self-activity, hybrid pedagogy, didactic, kindergarten