Formålet med studien er å undersøke og problematisere praksisveilederes fokus i veiledning av sosionomstudenter. Problemstillingen er todelt og omhandler hva praksisveiledere retter oppmerksomheten mot i veiledningssamtalene, og hvilke implikasjoner denne oppmerksomheten kan få for studenters profesjonskvalifisering. Artikkelen bygger på intervjuer med åtte praksisveiledere, og den metodologiske tilnærmingen er inspirert av en dialogisk analysemetode. Studien viser at trygghetsskapende arbeid dominerer fremfor kontekstuell fagkunnskap i veiledningsarbeidet. Det forekommer to ulike metodisk orienterte diskurser i det trygghetsskapende arbeidet. Den ene er personlighetsorientert, og den andre er oppgaveorientert. I artikkelen stilles kritiske spørsmål til trygghetens dominerende posisjon i veiledningssamtalen. Det hevdes at et dominerende og noe ensidig trygghetstrykk kan føre til underkommunisering av sosionomers faglighet og deres profesjonelle kunnskapsgrunnlag.