Simone de Beauvoir og Jean Améry har skrevet avgjørende verk innen aldringens fenomenologi som avdekker sentrale sider ved den aldrendes erfaring av kropp og tid. Begge mener at det innskrenkede handlingsrommet og den forkortede fremtidshorisonten som alderdommen medfører, truer livets meningsfullhet. Dette hviler imidlertid på premisset om at det meningsfulle livet utfolder seg som ungdommelighet, det vil si i fremtidsplaner og aktivitet. Fra et luthersk perspektiv peker artikkelen på viktigheten av å opprettholde et menneskesyn hvor livets meningsfullhet ikke hviler i aktivitet og ytelser. På denne bakgrunn foreslår artikkelen at det er nødvendig å supplere aldringens fenomenologi med en forståelse av den passive siden ved menneskelivet.