Jeg så ei måke på kaia. Den stod med nebbet mot vinden. Det så ut som den konsentrerte seg om ikke å blåse bort. Det kan være barskt å være måke. Jeg tenkte at den fortjente å bli tegnet. Det var sånn det begynte. Jeg var i et hus som står halveis ut over vannet. Huset står på ei kai i Langesund. Det har visstnok vært et gammelt fiskemottak og kull-lager. Min far Ketil bor i hovedhuset. Jeg fikk låne husværet på kaia. Jeg satt bak PC-en og så ut vinduet. Det var midt i september 2013. Det blåste trollkjerringer. Jeg var på plass for å arbeide med doktorgradsavhandlingen min. Det var kun dachsen Signe Marie og jeg. Det var iskald vind ute og bølgene slo sjøsprøyt opp på vinduet. Måka så ut til å ha en skikkelig sur dag ute i det røffe været. Både dachsen og jeg holdt oss inne. Måka fortjente å bli foreviget. Jeg hadde bare ikke tegnet måker før. I perioden jeg skrev doktorgrad, så tvitret jeg minst like mange ord som jeg avhandlet. Jeg la daglig ut en eller flere tegninger. Alle med en kort kommentar. Min første måke ble tvitret 17. september 2013. Du finner den om du søker på emneknaggene (hashtaggene) #måkemysterier og #håndtvitret. Det ble noen måker den høsten og vinteren. Etter hvert ble det også skapt andre fugler og figurer. Jeg tegnet kolibrier, sultne fisker og skjebnestrikkere. Jeg har presentert skjebnestrikkerne i et tidligere innlegg. Fiskene og kolibriene skal du få møte en annen gang. Når jeg ser gjennom bildene jeg har tegnet, så lurer jeg på hvor de kommer fra alle sammen. Jeg hadde ikke tegnet så mye siden ungdomsskolen. Jeg tvitret, og tvitrer tidvis fortsatt, under pseudonymet «jentefisken». Jeg fikk i samme periode også et voldsomt behov for å lese skjønnlitteratur i stedet for faglitteratur. Jeg kjente mer sug etter å tegne enn å skrive. Det ble både tegning, kalligrafering, lesing og avhandling. Visste du at antikke fyllepenner med fleksible splitter er ideelle for å illustrere flyakrobatikk? Det oppdaget jeg på kaia den høsten. Det kom til syne av seg selv gjennom en høyst ustrukturert prosess. Måka satt på kaia og trengte å bli tegnet. Den antikke fyllepennen lå på bordet og var arbeidsløs og ensom. Jeg opplevde et eureka-øyeblikk akkurat som Pytagoras. Plutselig registrerte hjernen en mulighet midt i tåka av teori og grubling. Muligheten lå rett fremfor meg. Pytagoras bare senket seg ned i badekaret, kjente kroppen ble lett og så at vannet steg. Tannhjulene i hjernen min klikket på plass på samme måte. Kunne det hende at den deilige fleksible gullsplitten egentlig var skapt for å tegne måker? Den var selvfølgelig det.