PISA-sjokket som for første gang ”rammet” Norge i 2001, skapte debatt om alarmerende resultater og svik i skolesystemet. Den daværende kunnskapsministeren, Kristin Clemet, responderte med økt fokus på den skolefaglige kompetansen, hvilket ga seg utslag i statlig målstyring og hyppig resultatvurdering. I senere tid har norsk skole blitt kritisert for at den feilaktig lar internasjonale undersøkelser legge premissene for skolevirksomheten (Hoaas, 2011). For hvem snakker om de mer langsiktige og overordnede målene i skolen, slik som sosial kompetanse? Jeg sitter med inntrykket av at norsk skole ser ut til å ha fått et nesten ensidig faglig fokus. En slik skjev vektlegging av hva som er skolens funksjon i samfunnet, og hva som verdsettes i elevenes opplæring, synes jeg er uheldig. Er det i hovedsak den faglige kompetansen som skal ruste elevene til å fungere i samfunnet og mestre livets utfordringer? Jeg er nysgjerrig på hvordan det står til med den sosiale kompetansen i skolen, på om de velformulerte og store visjonene i læreplanverkets generelle del blir fulgt opp, eller om de er der mest til ”pynt”. Samtidig bygger oppgaven på mitt ønske om å utvikle mine fremtidige elever både personlig, sosialt og faglig. Ettersom den faglige biten tydelig og konkret er formulert og organisert i læreplanverket, er min interesse blitt rettet mot den personlige og sosiale utviklingen, eller mer tilspisset – den sosiale kompetansen. Jeg ønsker å vite mer om viktigheten av dette arbeidet og om hvordan jeg som lærer bør og kan praktisere. Forhåpentligvis vil denne bacheloroppgaven gi meg ny innsikt og kompetanse slik at jeg dermed kan overholde og ivareta både den faglige, personlige og sosiale opplæringen.