Formålet med denne empiriske oppgaven er å analysere effekten av arbeids- og velferdsreformen for et utvalg førstegenerasjonsinnvandrere i Norge. Problemstillingen bygger på et kontinuerlig behov for evaluering av offentlige reformer, og undersøker om NAV-reformen har fått flere i arbeid og færre på trygd. Data benyttet i oppgaven er et paneldatasett basert på forløpsdatabasen FD-Trygd, som i tillegg til informasjon om inntekt, utdanning, familiesituasjon og trygdebruk er påkoblet demografisk informasjon om kommunene. Datasettet inkluderer dummyvariabler som indikerer om individet er i jobb eller på trygd. I analysen er sannsynligheten for at individet kommer i arbeid eller på trygd estimert med en ikke- lineær fasteffekt logitmodell, og utvikling i lønnsinntekt og stønadsutbetalinger er estimert med en lineær fasteffekt modell. Statistikkprogrammet Stata 11.1 benyttes i arbeidet. Reformen virker generelt å ha mindre innvirkning på sannsynligheten for å komme i jobb, men kan vises å øke sannsynligheten for å motta stønad fra folketrygden. For NAV-kontorene etablert som piloter påvises en negativ effekt for sannsynligheten for å komme i arbeid og en positiv sannsynlighet for å komme på trygd. Det kan argumenteres for at den dårlige måloppnåelsen skyldes en turbulent oppstartsperiode, og foreløpig ikke representerer reformens langsiktige effekt.