Formålet med denne oppgaven er å måle sosial ulikhet i helse blant menn og kvinner i Norge. Som mål på sosioøkonomisk status bruker jeg inntekt (husholdningens ekvivalentinntekt), og helse måles via fire helsemål: selvrapportert god helse, forekomst av varig sykdom, forekomst av fedme, og forekomst av betydelige psykiske vansker. Datamaterialet er hentet fra Statistisk sentralbyrå (SSB) sin levekårsundersøkelse i 2008, og statistikkprogrammet Stata 11 er brukt i beregningene. Den sosiale ulikheten måles ved hjelp av konsentrasjonsindeksen, og menn og kvinner analyseres hver for seg. Dette er gjort for å undersøke om det er kjønnsforskjeller både i graden av inntektsrelatert ulikhet, og med tanke på de ulike kontrollvariablene. Jeg dekomponerer så konsentrasjonsindeksene ved hjelp av en metode først presentert av Wagstaff et al. (2003). Denne metoden lar oss se hvor mye de ulike forklaringsvariablene bidrar til konsentrasjonsindeksen. Jeg finner inntektsrelatert ulikhet i helse i alle de fire helsemålene, i favør av personer med høy inntekt. Analysen viser også at den sosiale ulikheten er større blant kvinner enn blant menn, og at det er kjønnsforskjeller i bidragene. Den desidert største sosiale ulikheten viser seg i forekomst av betydelige psykiske vansker, og dette gjelder for begge kjønn. I alle helsemålene har mannlige uførepensjonister et betydelig større bidrag til ulikheten enn kvinnelige uførepensjonister. Det er også denne gruppen som tydeligst skiller seg ut blant menn. Blant kvinner har uførepensjonister og vanlige pensjonister de største bidragene.