Denne masteroppgaven er en kvalitativ studie, som består av intervju av fem musikkterapeuter som alle deltar i en pilotstudie om musikkterapi og agitert atferd i demensomsorgen. Forskningslitteraturen innenfor musikkterapien, og også generelt, fremhever behovet for praksisnær forskning. Litteraturen setter kvalitativ og kvantitativ metode opp mot hverandre, og diskuterer hvilken metode som er best egnet for praksisnær forskning. Kritikere av den kvantitative metoden argumenterer for at rigide design ikke møter alle variabler som omfatter det å forske på mennesker, og at kvantitative metoder er utilstrekkelig for forskning på musikkterapi og dens relasjon til mennesker. Allikevel blir det fremhevet at det er behov for kvantitative studier for at musikkterapien skal bli etablert i den evidensbaserte forskningen. Funnene i denne kvalitative studien peker mot en mindre polarisering av kvantitativ versus kvalitativ metode vedrørende praksisnærhet. Studien identifiserte erfaringer av deltakelse i det kvantitative pilotprosjektet som var relatert til positiv utvikling av praksis, og som på samme tid ikke hadde negativ påvirkning av vanlig praksis. Det ble fremhevet at forskningsprosjektet inneholdt elementer som, både av deltakerne og av litteraturen, blir knyttet til praksisnær forskning.