De organisatoriske omstillingene i forbindelse med konkurranseutsettingen av hjemmehjelpstjenesten i Bergen Kommune har forårsaket betydelig endringer i forhold til hjemmehjelpsarbeidets organisering og arbeidsdagens innhold. Rammen for min analyse vil være de organisatoriske omstillingene i hjemmehjelpstjenesten i forbindelse med opprettelsen av det kommunale foretaket. Dette handler om de grep som har blitt gjort med henblikk på å effektivisere arbeidsprosessen til hjemmehjelperne. Jeg har funnet det relevant å kalle disse omstillingene for en taylorisering av hjemmehjelpsarbeidet. Det er derfor hjemmehjelpernes erfaringer med å arbeide under et regime som har gjennomgått en slik tayloriseringsprosess som vil være gjenstand for min analyse. Jeg ønsker å vise hvordan hjemmehjelpsarbeidet umuliggjøres på grunn av den detaljerte tidsstyringen og oppgavespesifiseringen, som ikke tar hensyn til den individuelle bruker og til praktiske forhold i hjemmehjelpernes arbeidsdag. Jeg vil også vise hvordan hjemmehjelpernes oppfatning av seg selv som "omsorgspersoner" gjør at innføringen av et regime der fjerningen av omsorgsdelen er et eksplisitt mål ikke har lyktes. Til sist i analysen vil jeg gå inn på hvordan hjemmehjelperne opplever og håndterer konflikten mellom deres arbeidsinstruks og deres praksisvirkelighet i en hverdag. Studiens overordnede problem handler således om et motsetningsforhold mellom en organisasjonsstruktur og en organisasjonspraksis.Hjemmehjelpernes detaljstyrte arbeidsprosess reflekterer en sterk orientering mot en teknisk-økonomisk rasjonalitetsankegang som styrende for hjemmehjelpsarbeidet. Med utgangspunkt i hjemmehjelpernes egne erfaringer ser det ut til at orienteringen mot å organisere hjemmehjelpsarbeidet ut i fra en slik effektivitetstankegang i liten grad har hatt en positiv innvirkning på deres arbeid. Den tayloriserte arbeidsprosessen i et kommunalt foretak har konsekvenser for hjemmehjelpernes daglige arbeid, som jeg har argumentert for innebærer en deprofesjonalisering på strukturnivå.Når hjemmehjelpsoppgavene ikke innebærer pleie eller andre oppgaver som krever sosial kontakt med bruker, innebærer dette at det relasjonelle ved arbeidet fjernes; relasjonen mellom hjemmehjelper og mottaker gjøres uvesentlig og ikke-eksisterende. Den korte tiden som er avsatt til hvert brukerbesøk gjør også at mulighetene for relasjoner begrenses sterkt gjennom organiseringen. Detaljstyring av arbeidet gir ikke lenger rom for at hjemmehjelperne kan ta selvstendige avgjørelser på grunnlag av sin kunnskap som omsorgsarbeidere, knyttet til bruker. Master i Sosiologi SOS350 MASV-SOS