I dette arbeidet ser jeg nærmere på ulike konsekvenser ved å utsette klimatiltak, som har til formål å redusere CO2-utslipp. Jeg bruker en økonomisk vekstmodell med integrert miljøsektor, kalt DICE-modellen, for å svare på problemstillinger knyttet til hvor stor effekt en utsettelse av klimatiltak vil ha på den globale økonomien, hvor stor effekt en utsettelse av tiltak vil ha på temperaturutviklingen, samt hvor stor økning en vil få i karbonskatter. Jeg ser både på tilfeller med og uten et temperaturmål på maksimalt 2ºC over 1900-nivå.Ved å sammenlikne konsum over tid, viser resultatene at en utsettelse av klimatiltak i 10 til 50 år koster verdenssamfunnet relativt lite, sammenliknet med en optimal klimapolitikk der tiltak iverksettes allerede nå. Med en utsettelse i 20 år, vil det konstante nivået av konsum per capita reduseres med 1,4 $ for hver ti års periode, mens en utsettelse i 50 år vil gi en nedgang på 6 $. Ved å inkludere en restriksjon på maksimal temperaturstigning på 2ºC over 1900-nivå, vil dette øke kostnadene ved utsettelse av klimatiltak sammenliknet med tilfellet uten restriksjon. Ved utsettelse av klimatiltak i 20 år, vil nedgang i konsum per capita være omtrent 3,4 $ for hver ti års periode, mens utsettelse i 50 år vil gi en nedgang på 33 $.Selv om kostnaden ved utsettelse av tiltak er relativt liten, vil en utsettelse kunne få stor effekt på prisen for utslipp av ett tonn karbon. Dette gjelder særlig dersom temperaturen ikke skal stige med mer enn 2ºC over 1900-nivå. Dersom en venter med klimatiltak i 50 år, vil karbonskatten øke til over 800 $ om 100 år. Hovedkonklusjonen er derfor at utsettelse av klimatiltak vil koste verdenssamfunnet relativt lite, men at effekten på karbonskatten kan bli stor.