Dette forskningsprosjektet har søkt å svare på hvilke erfaringer miljøterapeuter i akuttinstitusjoner og ungdomsenheter har med barn som utfører alvorlige kriminelle handlinger. Forskningsprosjektet er en kvalitativ, fenomenologisk intervjustudie med utgangspunkt i semistrukturerte intervjuer. Datamaterialet er analysert i henhold til Interpretativ Phenomenological Analysis (IPA). Utvalget består av syv informanter. Tre miljøterapeuter ansatt på en av kriminalomsorgens ungdomsenheter, tre på en av barnevernets akuttinstitusjoner, og en rådgiver med miljøterapeutisk erfaring. Analysen av datamaterialet gav oss tre hovedfunn. Disse er omsorgssvikt og manglende oppfølging i tidlige leveår, kompleksiteten av endringsarbeidet, og varierende kunnskap om barnevern og ungdomsenheter i samfunnet. Funnene er diskutert i lys av teori og forskning som omhandler miljøterapi, traumer, utviklingspsykologi, transaksjonsmodellen og barns kriminalitet. Funnene viser at omsorgssvikt og manglende oppfølging oppleves som hovedårsaken til at barn utfører alvorlig kriminelle handlinger. Videre erfarer miljøterapeutene at endringsarbeidet er komplekst. Lovverkene kan være i konflikt med barnets beste. Barn som utfører kriminelle handlinger utrykker seg ofte gjennom vold, og tvangsmiddelbruk oppleves ambivalent. Funnene tyder på at rammer med låste dører og mulighet for tvangsmiddelbruk har en positiv, nedregulerende effekt på barnet og oppleves som en forutsetning for endringsarbeidet. Et vesentlig funn er at kunnskapen om akuttinstitusjoners og kriminalomsorgens arbeid med barn som utfører alvorlige kriminelle handlinger er svært varierende. Slik miljøterapeutene erfarer det, påvirker den varierende kunnskapen holdninger til barn og straff og politiske diskusjoner i mediene.