Som politiske problemstillinger er klimautfordringene komplekse og vanskelige å takle. De er komplekse fordi årsaken til utfordringene springer ut fra et krevende samspill mellom biologiske, fysiske og sosiale systemer. De er vanskelige å takle fordi løsningene er avhengig av et bredt samarbeid mellom forskere, beslutningstakere og øvrig samfunn (Lemos og Morehouse, 2005). Lokale myndigheter har blitt tillagt et stort ansvar for klimatilpasning og stadig flere politikere og beslutningstakere etterspør mer kunnskap om endringenes lokale omfang og karakter for å kunne utvikle best mulig tilpasningstiltak. Kunnskap kommer imidlertid i mange former, og tilgjengelig klimaforskning oppleves ofte som vanskelig å bruke for beslutningstakere og planleggere. De siste årene har en stadig økende forskningslitteratur derfor fokusert på hvordan samproduksjon av klimakunnskap er en god strategi for å finne løsninger som tar høyde for ulike lokale forhold og behov. Forskning viser at samproduksjon mellom klassiske kunnskapsprodusenter (forskere) og brukere (beslutningstakere) resulterer i mer brukbar kunnskap da det tilrettelegger for bedre samspill mellom hva brukerne har behov for og hva forskningen kan tilby (se for eksempel Kirchhoff et al., 2015; Lemos og Morehouse, 2005; Lemos et al., 2012). Det regionale forskningsprosjektet Hordaklim er et eksempel på slik samproduksjon, der naturvitenskaplige klimaforskere i Hordaland skal samarbeide med kommuner for å nedskalere klimamodeller etter kommunale behov, og dermed utvikle lokalt tilpasset kunnskap. Slike prosjekter møter imidlertid flere utfordringer, da det kan være problematisk å samarbeide med aktører med helt ulike forståelsesrammer og arbeidsmetoder. Denne studien undersøker hvordan kunnskapsproduksjonen i Hordaklimprosjektet foregår, for å slik søke å belyse hvilke utfordringer som oppstår i samproduksjon av klimakunnskap mellom forskning og forvaltning. Studien peker på flere utfordringer som møtes i samproduksjon, og diskusjonen fokuserer spesielt på hvordan ulike forventninger og ulik forståelse har påvirket hvordan aktørene forholder seg til og involverer seg i Hordaklimprosjektet. Slike variabler har vist seg å være forankret i aktørenes institusjonelle rasjonalitet. Studien viser videre til at samproduksjon i stor grad er personavhengig da det avhenger av aktørenes engasjement og fleksibilitet. Det finnes flere alternative løsningsstrategier for å overvinne utfordringer knyttet til samproduksjon, og studien argumenterer for at klimautfordringene krever en transformasjon der man omformulerer og utvider ansvarsområdene i den tradisjonelle rollefordelingen i samfunnet. Eksempelvis bør man gå vekk fra å dele inn samproduksjonsdeltakerne i én leverandør- og én brukergruppe, da dette har vist seg å påvirke hvordan Hordaklimprosjektet utartet seg. Masteroppgave i økonomisk geografi, regional utvikling og planlegging GEO350