Oversettelse har eksistert like lenge som det har eksistert folk med forskjellig språk og kultur, men som et akademisk forskningsfelt er det et relativt nytt og lite utforsket terreng. Det er kun det siste århundret oversettelse har blitt betraktet som et felt innen akademisk forskning, spesielt når det gjelder oversettelse av juridisk fagspråk. En type oversettelse som skiller seg ut og som har vist seg å være svært utfordrende, men likevel svært lite skrevet om både tidligere eller i nyere tid. Dette studiet setter fokus nettopp på oversettelse av juridisk fagspråk og dens terminologi fra norsk til spansk. Denne oppgaven tar for seg ekvivalens i oversettelsen av juridiske termer med utgangspunkt i to veiledningsdokumenter fra Norges Domstoler: Rettledning til domfelte og Rettledning til domfelte i lagmannsretten, oversatt fra norsk til spansk. Oppgaven tar sikte på å kaste lys over utfordringene med ekvivalens på ordnivå og forklare hvorfor dette fenomenet er et utfordrende og problematisk tema. Her avdekkes kravene som stilles til oversetterne, valgene vedkommende må ta og noen av farene ved å snuble i jussen eller i språket. Oppgaven består av en beskrivende og komparativ analyse. Målet med dette studiet er to delt: på den ene siden komme med et eget forslag til en definisjon på ekvivalens konseptet ved oversettelse av juridiske termer, og på den andre siden analysere ekvivalensen mellom de juridiske termene funnet i de utvalgte veiledningsdokumentene. Dette i håp om å gjøre det enklere å håndtere dette temaet. Prosessanalysen ble utført ved hjelp av stor sett kvalitative, men også kvantitative metoder der de utvalgte tekstene og deres oversettelser var sentrale redskaper. Her identifiseres, registreres, undersøkes og diskuteres det hvordan de juridiske termene ble oversatt, deres ekvivalens med original termene og hva som er nødvendig for å kunne oppnå det. Resultatet viser at det er fullt mulig å oppnå ekvivalens, hvor budskapet fra kildeteksten ikke går tapt, men at det slettes ikke er noen enkel oppgave.