Målsetting: Denne studien tar for seg en norsk kommunes oppfølging av folkehelseloven. Formålet med studien har vært å skaffe kunnskap om hvordan kommunen organiserer sitt folkehelsearbeid, hvordan folkehelselovens formål om utjevning av sosiale ulikheter i helse ivaretas lokalt der spesiell oppmerksomhet vies innvandrerbefolkningen. Tre forskningsspørsmål er utarbeidet: 1) Hvordan organiserer kommunen sitt folkehelsearbeid etter at folkehelseloven trådte i kraft og hvilken folkehelseforståelse ligger til grunn for arbeidet på feltet? 2) Hvordan er hensynet til sosiale ulikheter i helse ivaretatt i folkehelsearbeidet og hvilken forståelse for sosiale ulikheter i helse ligger til grunn? 3) Hvordan er hensynet til innvandrerbefolkningen ivaretatt i folkehelsearbeidet? Metode: Det er brukt en kombinasjon av datatilfang som er vanlig i kvalitative casestudier, der intervjuer utgjør primærkilden og kommunale dokumenter utgjør sekundærkilden. Funn og diskusjon: Funnene viser at kommunen har gjort mange grep i tråd med folkehelselovens krav til systematisk folkehelsearbeid som gir utslag i en helhetlig tilnærming til folkehelse i beslutnings- og planprosesser. Likevel oppleves utfordringer med den helhetlige satsingen som skal være resultatet av plan- og beslutningsprosessene, dette knyttes til velkjente utfordringer med samarbeid og koordinering i offentlig sektor. Det fremkommer at det finnes flere parallelt eksisterende forståelser av folkehelse og sosiale ulikheter i helse, som påvirker prioriteringer og tiltak i folkehelsearbeidet. Dette kan knyttes til underliggende politiske verdier som gjør det vanskelig å oppnå reell enighet om satsing på dette området, noe som får økende oppmerksomhet i internasjonal litteratur på feltet. Kommunen er bevisst på innvandrerbefolkningens sårbare situasjon og spesielle utfordringer, uten at bevisstheten gir seg særlig utslag i tjenester og tiltak. Innvandrerbefolkningen blir behandlet ut fra et ressursfokus, og ansvaret for integrering er lagt til kommuneorganisasjonen som helhet. Spørsmålet er om det er en god løsning overfor en del av befolkningen som er ekstra sårbare for helseutfordringer basert på sosiale forhold både der de kommer fra, og sosiale forhold som er resultater av å være innvandrer i et fremmed samfunn