Hovedsiktemål med rapporten er å vise hvordan økt offentlig oppmerksomhet omkring risiko-kommunikasjon ikke først og fremst fører til sikker viten, men at kommunikasjonen om ikke-viten forsterkes. Konflikten rundt BSE har med all mulig tydelighet vist at den kan forstås som en type organisert bearbeidelse av ikke-viten. Sentralt i denne sammenhengen står begrepet tillit. Rapporten redegjør for ulike former for tillit, så som personlig tillit og systemtillit. Særlig får systemtillit en bred plass, i og med at den kan knyttes opp mot tillit til institusjonene. Systemtillit bidrar til at det blir mulig å overlate ansvar til andre, selv om vi lever i en tilstand der ikke-viten dominerer. Denne evnen og viljen til å overlate ansvar til systemene, gjør at vi fortsatt kan opprettholde en viss handlingsevne på myndighetsplanet. Nettopp dette kom klart til uttrykk under BSE-konflikten. Selv om myndigheter – særlig i Storbritannia og EU – ble utsatt for et massivt press fra medier og offentlighet, klarte systemene likevel å utvise handlingsevne. Rapporten gjør et poeng av at tillit er et usikkert foretagende som fort kan slå over i mistillit. Rapporten forsøker å vise hvordan disse overgangene faktisk skjer – særlig i forhold til BSE-caset. BSE-konflikten kom på et visst tidspunkt nærmest ut av kontroll, det ble etter hvert mediene og den offentlige mening som kom til å spille en avgjørende rolle når det gjaldt å stille de ansvarlige myndigheter under press. Det er i denne fasen det blir helt avgjørende å studere betydningen av ignoranse eller ikke-viten. En av de viktigste erfaringer vi kan trekke fra BSE-konflikten er at politiske beslutninger ikke bare kan begrense seg til å ”avverge fare” i risikosituasjoner, men at man også må ta høyde for folks ikke-viten, slik at en mer helhetlig form for ”risikoomsorg” introduseres. Det holder ikke å bare være opptatt av konkret fare, også folks mistanke om fremtidig fare må komme i betraktning.