På grunnlag av Eierskapsutvalgets utredning ”Mangfold i media” (NOU 1995:3), samt et vedlegg av professor Helge Rønning til denne, drøftes den mulige kausalrelasjonen mellom graden av mediekonsentrasjon (årsak) og graden av ytringsfrihet og allsidighet (virkning), ved hjelp av forklaringsformene nødvendige og tilstrekkelige betingelser. Drøftingen indikerer at mediekonsentrasjon verken er nødvendig eller tilstrekkelig for en tilstand av manglende pluralisme i mediene. Alternative forklaringer på tilstanden er konkurransesituasjonen og journalistikkens profesjonalisering. På denne bakgrunn blir det stilt spørsmål om hvorfor det da er så viktig for staten å gjennomføre tiltak for å hindre mediekonsentrasjon. Staten er ikke bare kontrollør, men også selv medieaktør og objekt for medienes overvåkning. Som aktør har staten favorisert monopol, som kontrollør har den favorisert maktspredning. Til sammen svekker dette medienes funksjon som den fjerde statsmakt. Det antydes derfor at det reelle overordnede mål for statens mediepolitikk ikke er ”styrking av demokratiet”, men politisk stabilitet. Med dette som utgangspunkt drøftes aspekter ved mediesystemets ”helsetilstand”, som pressens ”tabloidisering”, betydningen av konkurranse for mangfold, og fordelingen av mediemakt. Det antydes at på vinnerne på etterspørselssiden i kampen om mediemakt ikke blir publikum, men annonsørene, og at vinnerne på tilbudssiden ikke blir de store mediekonsern, men et interessesegment der både privat kapital og staten er tungt inne.