This master’s thesis is researching how teachers in primary school work with school refusal. This is a phenomenon that has gained increasing attention, both in research and in public debate. In this study, school refusal is understood as school absence that is driven by a feeling of emotional distress and is distinguished from willful absence such as truancy. The aim of this study has been to shed light on how teachers both understand and manage students with school refusal behavior in their practice, what challenges they faced and what measures may be relevant to implement. This study is based on qualitative interviews with three different teachers who either have experience with or an understanding of what school refusal is and what it entails. The data from these interviews have been analyzed using thematic analysis and discussed considering relevant theories, with a particular emphasis on the theory of recognition. The findings of this study show that the teachers have different understandings of what school refusal entails, but they all agree that it is a complex phenomenon that requires both individual adaptations and systemic collaboration. They emphasize the importance of early intervention, structure in the classroom and relational competence, while also expressing a need for more knowledge, support, and clear guidelines in their work with school refusal. The collaboration between home and school is also highlighted as both crucial and challenging. The study concludes that teachers have a vital role in the work with school refusal, but that they often experience being left with this responsibility alone. There is a call for more systemic support and competence in the field, as well as better structures for collaboration around students who struggle to attend school.

Denne masteroppgaven undersøker hvordan lærere på barnetrinnet arbeider med skolevegring. Dette er et fenomen som de siste årene har fått en økende oppmerksomhet både i forskningen og i samfunnsdebatten. Skolevegring kan forstås ut fra denne studien som et fravær fra skolen som er drevet av et emosjonelt ubehag, og er noe som skiller seg fra viljestyrt fravær som skulk. Målet med denne studien har vært å kunne belyse hvordan lærere forstår og håndterer skolevegring i sin praksis, hvilke utfordringer de møter på og hvilke tiltak som kan være aktuelle å ta i bruk. Oppgaven er basert på kvalitative intervjuer med tre lærere som har en erfaring med eller en forståelse av hva skolevegring er og hva det går ut på. Funnene i intervjuene er analysert ved bruk av tematisk analyse og disse funnene er drøftet i lys av relevant teori, med en spesiell vekt på anerkjennelsesteori. Funnene i denne studien viser at lærerne som ble intervjuet har ulike forståelser av hva skolevegring innebærer, men de er alle enige i at dette er et komplekst fenomen som krever både individuell tilrettelegging og systematisk tverrfaglig arbeid. De peker blant annet på betydningen av tidlig innsats, struktur i skolehverdagen og relasjonell kompetanse, samtidig som de også uttrykket er behov for mer kompetanse, støtte og klare retningslinjer i sitt arbeid med skolevegring. Samarbeidet mellom skole og hjem er også noe som trekkes frem som avgjørende og utfordrende. Studien konkluderer at lærerne har en sentral rolle i arbeidet med skolevegring, men at de i mange tilfeller opplever at de blir stående alene med ansvaret. Det etterlyses både mer systematisk støtte og mer kompetanse på feltet, samt bedre struktur for samarbeidet rundt elever som strever med å gå på skolen.