This thesis explores the administrative structures of the Seljuk Empire across three key regions – Khurasan, the Caucasus, and Anatolia – during the period c. 1040 to c. 1140. Through a comparative analysis, the study investigates how a nomadic Turkish dynasty governed a vast and culturally diverse empire by integrating Persian bureaucratic traditions, nomadic steppe-traditions and local power structures. Drawing on a wide range of primary sources – including Persian, Arab, Armenian, Georgian, Syriac, and Byzantine chronicles – the thesis examines key institutions such as the iqta system, the role of atabegs, and the influence of religious policy on governance. By analysing how local elites co-opted, how administrative roles were assigned, and how the Seljuks navigated religious and ethnic diversity, the thesis identifies both regional variations and overarching patterns in imperial administration. The findings highlight Khurasan’s function as the administrative heart of the Seljuk Empire, the Caucasus as a fragmented frontier governed through indirect control, and Anatolia as a space of dynastic divergence. Ultimately, the study offers a new perspective on the similarities and differences that characterized Seljuk rule across diverse regions.

Denne oppgåva undersøker dei administrative strukturane i Seljuk-riket på tvers av tre sentrale regionar – Khurasan, Kaukasus og Anatolia – i perioden ca. 1040 til ca. 1140. Gjennom ei komparativ analyse ser studien på korleis eit nomadisk, tyrkisk dynasti klarte å styre eit så stort og kulturelt mangfaldig imperium ved å ta i bruk persiske byråkratiske tradisjonar, nomadiske steppe-tradisjonar og lokale maktstrukturar. Basert på eit breitt spekter av primærkjelder – inkludert persiske, arabiske, armenske, georgiske, syrianske og bysantinske krøniker – vert sentrale institusjonar som iqta-systemet, rolla til atabegar og religiøs politikk analysert. Oppgåva undersøkjer korleis lokale elitar blei integrerte, korleis administrative roller blei fordelte, og korleis Seljukane handterte etnisk og religiøst mangfald, og på den måten blir både regionale variasjonar og overordna mønster i administrasjonen avdekt. Funna peiker på at Khurasan fungerte som imperiets administrative kjerne, Kaukasus som ein fragmentert grenseregion styrt gjennom indirekte kontroll, og Anatolia som eit område prega av dynastisk sjølvstende. Til slutt gir studien eit nytt perspektiv på likskapane og forskjellane som prega Seljuk-styret i dei ulike regionane.