Denne oppgaven undersøker hvor nøyaktig mennesker kan skille mellom naturlige og imiterte materialer brukt i arkitektur, ved hjelp av visuelle og taktile sanseinntrykk. Etter hvert som digitale praksiser reduserer direkte materiell kontakt, blir forståelsen av sansepersepsjon stadig mer relevant. Studien tar sikte på å fylle et kunnskapshull ved å undersøke hvordan materialpersepsjon varierer med alder og faglig ekspertise, og om denne evnen kan være trenbar. Tjue-to deltakere, jevnt fordelt mellom arkitekter og ikke-arkitekter i alderen 21 til 60 år, gjennomførte tre kontrollerte, kvantitative oppgaver: taktil materialmatching, visuell identifikasjon av naturlige materialer og deres imitasjoner, samt tverrmodal paring av behandlet treverk ved bruk av både berøring og syn. Øyebevegelsesteknologi (eye-tracking) ble benyttet for å undersøke mulige sammenhenger mellom blikkatferd og oppgaveprestasjon. Funnene viser at deltakerne hadde moderat suksess i visuelle identifikasjonsoppgaver, men prestasjonen ble svakere i oppgaver som krevde fin taktil diskriminering eller tverrmodal matching. Arkitekter presterte gjennomgående bedre enn ikke-arkitekter, spesielt i oppgaver som involverte berøring, noe som tyder på at materialfølsomhet kan forbedres gjennom aktiv eksponering. En signifikant negativ korrelasjon mellom alder og prestasjon samsvarer med medisinsk litteratur om aldersrelatert sensorisk tilbakegang, og understreker viktigheten av materiell engasjement gjennom hele livsløpet. Resultatene viser at det å skille mellom materialer er mer utfordrende enn forventet, men at evnen kan utvikles gjennom erfaring og trening. Studien støtter en mer aktiv og taktil tilnærming til materialer i arkitekturutdanning og praksis, og reiser spørsmål om placeboeffekter og opplevd autentisitet i design.

This thesis explores how accurately people can distinguish between naturally occurring and imitation materials used in architecture, using visual and haptic cues. As digital practices reduce direct material interaction, understanding sensory perception is increasingly relevant. The study aims to fill a gap in current knowledge by examining how material perception varies across age and expertise, and if this ability might be trainable. Twenty-two participants, evenly split between architects and non-architects aged 21 to 60, completed three controlled, quantitative tasks: tactile material matching, visual identification of natural materials and materials imitating them, and cross-modal pairing of treated wood using both touch and sight. Eye-tracker technology was used to investigate potential correlations between gaze behavior and task performance. Findings reveal that while participants were moderately successful in visual identification tasks, their performance declined when tasks required fine haptic discrimination or cross-modal pairing. Architects consistently outperformed non-architects, especially in tasks involving touch, suggesting that material sensitivity can be improved through active exposure. A significant negative correlation between age and performance aligns with medical literature on sensory decline, highlighting the importance of material engagement across the lifespan. These results demonstrate that while distinguishing materials is more challenging than expected, the ability can be developed through experience and practice. The study supports a more active, tactile relationship with materials in architectural education and practice, and raises questions about the role of placebo effects and perceived authenticity in design.