Background: Children in hospitals often undergo medical procedures that may be perceived as frightening and painful. In some cases, the use of coercion may be considered necessary to complete these procedures. Nurses have an ethical and legal responsibility to safeguard the best interests of the child and play a key role in preventing and reducing the use of coercion. Aim: To highlight the consequences of physical coercion in relation to medical procedures involving children, with the goal of increasing nurses’ awareness and promoting a health promoting and preventive practice. Method: A systematic literature review conducted between March and May 2025, based on seven research articles and two review articles. Results: The findings indicate that coercion is frequently used on children during medical procedures. A lack of guidelines and training may lead to inconsistent practices. The results show that coercion affects children, and some carry these experiences with them into later life. Health-promoting and preventive measures against coercion have been shown to have a positive impact on the child. Such measures include adequate training, strengthening parental involvement, ensuring genuine consent, and therapeutic play. Conclusion: The use of coercion in pediatric care during medical procedures is a complex issue. Physical coercion can cause significant strain for the child, and it is essential that nurses possess knowledge about these effects. Furthermore, this knowledge must be implemented at an organizational level to ensure comprehensive training on the subject. Only when such knowledge is established can nurses be motivated to apply health promoting and preventive measures.

Bakgrunn: Barn på sykehus må ofte gjennomgå medisinske prosedyrer som kan oppleves skremmende og smertefullt. I enkelte tilfeller kan tvang anses som nødvendig for å gjennomføre prosedyrene. Sykepleiere har et etisk og juridisk ansvar for å ivareta barnets beste, og de har en sentral rolle i arbeidet med å forebygge og redusere bruk av tvang. Hensikt: Belyse konsekvenser av fysisk tvang i forbindelse med medisinske prosedyrer overfor barn, med mål om å øke sykepleierens bevissthet og fremme en helsefremmende og forebyggende praksis. Metode: Systematisk litteraturstudie gjennomført i perioden mars-mai 2025, basert på syv forskningsartikler og to oversiktsartikler. Resultat: Funnene viser at tvang benyttes hyppig overfor barn under medisinske prosedyrer. Mangel på retningslinjer og opplæring kan medføre ulik praksis. Resultatene viser at barn påvirkes av tvang, og at enkelte barn bærer med seg disse minnene videre i livet. Helsefremmende og forebyggende tiltak mot tvang har vist å ha en positiv effekt på barnet. Dette innebærer god opplæring, styrking av foreldre, å sikre et reelt samtykke og terapeutisk lek. Konklusjon: Tvang overfor barn under medisinske prosedyrer er et komplekst tema. Fysisk tvang kan påføre barnet belastninger, noe som er vesentlig at sykepleier har kunnskap om. Videre, må kunnskapen nå frem på et organisatorisk nivå, slik at god opplæring rundt temaet fremmes. Først når denne kunnskapen oppnås kan en motiveres til å benytte seg av helsefremmende og forebyggende tiltak.