Det sees en økning i bruk av illegale rusmidler blant ungdom i Norge- dette aktualiserer et behov for helsefremmende- og forebyggende innsats fra skolehelsetjenesten. Helsesykepleiere spiller en sentral rolle i dette arbeidet, men likevel finnes det begrenset forskning som gir innsikt i hvordan helsesykepleieres samtaler med ungdom om illegale rusmidler utføres i praksis. Ved å utforske helsesykepleieres erfaringer fra samtaler med ungdom om illegale rusmidler, er studiens hensikt å få en økt forståelse av disse samtalene. Studiedesignet er kvalitativt og gjennomført ved hjelp av semistrukturerte, individuelle intervjuer med helsesykepleiere fra skolehelsetjenesten. Hovedfunnene viser at omstendigheter i- og rundt ungdommen, som kjønn, probleminnsikt, holdninger og kunnskap, påvirker hvordan helsesykepleiere kan hjelpe dem gjennom samtalene. Samtidig kan samtalen i seg selv ha betydning for ungdommene ved at de får en trygg voksen å prate med. Videre viser hovedfunnene at helsesykepleiere bruker ulike strategier for å synliggjøre seg som samtalepartner om rus til ungdom, at helsesykepleieres samtaletilnærminger påvirker i hvilken grad de kommer i posisjon til å hjelpe ungdommen, og at kunnskapsbehovet til helsesykepleiere er av betydning ved identifisering av rusbruk. Til slutt finner studien at strukturene i skolehelsetjenesten er av betydning for arbeidet med ungdom som ruser seg, og at helsesykepleierne hadde tanker om hva som kunne endres i dette arbeidet. Studien peker på implikasjoner i form av en personsentrert kommunikasjon som er tilpasset omstendighetene i og rundt ungdom, hvor ungdom får eie prosessen mot russlutt. Samtidig etterlyses systematisk kartlegging av rus og faglig påfyll hos helsesykepleiere som styrker samtalepraksisen.

Master i Helsesykepleie Fakultet for helse- og sosialvitenskap

HEL590