Abstract This qualitative study explores how primary school teachers facilitate translanguaging in their teaching practices for multilingual pupils with language disorders. Anchored in a constructivist paradigm, the study draws on five semi-structured interviews with teachers working at the primary level. The analysis follows a hermeneutic approach, supported by theory, the Norwegian educational context, and current research and knowledge status. The study's main research question is: “How do teachers facilitate translanguaging for multilingual pupils with language disorders in primary school?” To address this, three sub-questions were developed, each investigating different aspects of teaching practices. The first research question explores how teachers understand the concept of translanguaging in the context of teaching multilingual pupils with language disorders. The findings show that teachers understandings vary widely. Some describe translanguaging as a flexible switching between languages in peer conversations, while others view it more strategically as the use of students first languages during learning activities. However, most teachers demonstrate limited conceptual awareness, and few are familiar with translanguaging as a pedagogical model. Several also express uncertainties about how to adapt such practices for students with developmental language disorders (DLD), who often require structured and specialized support. The second research question investigates the strategies and methods teachers use to implement translanguaging in teaching pupils with language difficulties. A wide range of practices are identified, including the use of students’ home languages in peer discussions, visual support, bilingual explanations, digital translation tools, and multilingual concept development. However these strategies are often informal, spontaneous, and led by students, rather than part of a planned pedagogical approach. Teachers report a lack of appropriate tools to combine multilingual and special education strategies for students with DLD. The third research question looks at how teaching is organized to adapt instruction for multilingual pupils with language disorders. The findings show that teachers use various organizational approaches, such as small-group instruction, parallel teaching, and collaboration with special education or bilingual teachers when these resources are available. Some teachers allow pupils to engage with subject content in their first language before transitioning to Norwegian and use multimodal tools like images and videos to support language and concept acquisition. Several teachers report feeling isolated in managing complex student needs and note a lack of structural support from the school. In summary, the study indicates that teachers increasingly recognize the value of student’s multilingualism and express a desire to implement inclusive practices. At the same time, translanguaging appears largely unstructured and dependent on individual initiative, with limited institutional integration. A particular gap is revealed between theoretical ambition and practical application, especially in relation to students who are both multilingual and have language disorders. The study highlights the need for targeted professional development, better pedagogical tools, and school-wide strategies to implement translanguaging as an inclusive educational method. It contributes to both the research literature and educational practice in a field where multilingualism and special educational needs are often addressed separately, emphasizing the importance of seeing them in an integrated way.

Sammendrag Denne kvalitative studien undersøker hvordan lærere på barnetrinnet tilrettelegger for transspråking i møte med flerspråklige elever med språkvansker. Studien er forankret i et konstruktivistisk paradigme, og bygger på fem semistrukturerte intervjuer med lærere i grunnskolen. Analysen er gjennomført med en hermeneutisk tilnærming, og belyses gjennom teori, norsk kontekst og forsknings og kunnskapsstatus. Studiens overordnede problemstilling er: Hvordan tilrettelegger lærere for transspråking for flerspråklige elever med språkvansker på barnetrinnet? For å belyse dette er det formulert tre forskningsspørsmål, som hver utforsker ulike aspekter av praksisfeltet: Det første forskningsspørsmålet undersøker hvordan lærere forstår begrepet transspråking i undervisningen av flerspråklige elever med språkvansker. Funnene viser at lærernes forståelser varierer. Noen beskriver transspråking som fleksibel veksling mellom språk i samtaler og samarbeid, mens andre ser det som strategisk bruk av morsmål i undervisningen. De fleste har imidlertid begrenset begrepsmessig innsikt, og få kjenner til transspråking som en pedagogisk modell. Lærere uttrykker også usikkerhet om hvordan dette kan tilpasses elever med utviklingsmessige språkforstyrrelser (DLD), som ofte har behov for strukturert og spesialisert støtte. Det andre forskningsspørsmålet retter seg mot hvilke strategier og metoder lærere benytter for å implementere transspråking i undervisningen av elever med språkvansker. Her avdekkes et bredt spekter av praksiser, som inkluderer bruk av morsmål i elevsamtaler, visuell støtte, tospråklige forklaringer, digitale oversettelsesverktøy og begrepsinnlæring med bruk av flere språk. Disse praksisene er likevel ofte uformelle, spontane og elevstyrte og fremstår ikke som en integrert del av en pedagogisk plan. Særlig i møte med elever med DLD etterspør lærerne bedre spesialpedagogiske verktøy som ivaretar det flerspråklige aspektet i undervisningen. Det tredje forskningsspørsmålet undersøker hvordan undervisningen organiseres for å tilpasse opplæringen for flerspråklige elever med språkvansker. Funn viser at lærere benytter ulike organisatoriske grep, som smågrupper, parallell undervisning og samarbeid med spesialpedagoger eller tospråklige lærere i den grad slike ressurser er tilgjengelige. Noen lærere lar elever arbeide med faginnhold på morsmål før de møter det på norsk, og benytter multimodale virkemidler som bilder og film for å støtte språk og begrepsforståelse. Flere gir uttrykk for at de står alene i møte med komplekse elevbehov og mangler strukturell støtte fra skolen. Oppsummert peker studien på at lærere i økende grad anerkjenner verdien av elevers flerspråklighet, og har vilje til å skape inkluderende praksiser. Samtidig fremstår transspråking i stor grad som ustrukturert og individavhengig, med begrenset institusjonell forankring. Det er særlig et gap mellom teori og praksis i møte med elever som både er flerspråklige og har språkvansker. Studien etterlyser derfor systematisk kompetanseheving, bedre verktøy og skoleomfattende strategier for bruk av transspråking som inkluderende pedagogisk metode. Den gir et bidrag til det forskningsmessige og praktiske kunnskapsgrunnlaget på et felt hvor flerspråklighet og spesialpedagogiske behov ofte behandles atskilt og løfter frem nødvendigheten av å se disse i sammenheng.