This thesis explores how the Norwegian government’s perception of threats to societal security changed in the period from 2008 to 2020. With a particular focus on terrorism and threats related to geopolitical tensions, the study conducts an interpretive, comparative analysis of three white papers on societal security, published by the Ministry of Justice and Public security. The analysis is grounded in theoretical perspectives on societal security and societal risk, drawing on Ulrich Beck’s theory on risk society and securitization theories of Ole Wæver and Thierry Balzacq to explore how perceptions of threats are framed and articulated. The analysis reveals a shift in the government’s framing of terrorism, from being primarily linked to international developments, towards an increasing emphasis on right-wing extremism and radicalization in later documents. It further shows how geopolitical threats evolved from being portrayed as stable and manageable to being described as uncertain and unpredictable. The thesis further highlights how the northern regions was repeatedly emphasized as a region of strategic security importance. To help explain these changes, two key events are given particular attention: the terrorist attacks of July 22, 2011, and the Russian annexation of Crimea in 2014.

Denne oppgaven undersøker endringer i hvordan regjeringen har forstått og omtalt trusler mot samfunnssikkerheten i perioden 2008 til 2020. Med særlig vekt på terrorisme og trusler knyttet til geopolitiske spenninger gjennomføres en fortolkende, komparativ dokumentanalyse av tre stortingsmeldinger om samfunnssikkerhet, utgitt av Justis- og beredskapsdepartementet. Studien bygger på teoretiske perspektiver på samfunnssikkerhet og samfunnsrisiko, og benytter Ulrich Becks teori om risikosamfunnet og sikkerhetiseringsteori av Ole Wæver og Thierry Balzacq for å belyse hvordan truslene fremstilles. Gjennom analysen synliggjøres en utvikling av regjeringens terrorbilde fra å primært bli presentert i tilknytning til internasjonale utviklingstendenser, mens det i senere meldinger blir lagt vekt på høyreekstremisme og radikalisering. Analysen fremmer hvordan trusler knyttet til geopolitiske spenninger utviklet seg fra å bli presentert som stabilt og kontrollert, til å bli fremstilt som usikkert og uforutsigbart. Jeg vil også se på hvordan nordområdene gjentatte ganger ble fremhevet som et sikkerhetspolitisk område. For å belyse mulige forklaringer på endringene, vil jeg særlig trekke inn to sentrale hendelser: terrorangrepet 22. juli 2011 og den russiske annekteringen av Krimhalvøya i 2014.