I løpet av 1040-tallet krysset Petsjenegene, en gruppe Tyrkiske nomader som bodde på steppene i sørlige Ukraina på 900- og tidlig 1000-tallet, Donau og tok seg inn på Bysantinsk territorium. Her ble de snart bosatt av Bysantinerne som forsøkte å innlemme dem. Denne oppgaven undersøker denne siste fasen av Bysants sitt forhold med Petsjenegene og prøver å forstå hvordan bysantinsk politikk i Paradunavon formet Petsjenegenes tid i Bysants. I tillegg undersøker den hvordan Petsjenegene samhandlet med lokale grupper i Bysants og bysantinske institusjoner og aktører. Mens mesteparten av tidligere forskning har vektlagt Petsjengenes plyndring og Bysants mislykkede forsøk på å kontrollere Petsjenegene, spesielt på 1070-tallet når Petsjengene gjorde opprør mot de bysantinske styresmaktene, argumenterer denne oppgaven for at forholdet deres var langt mer nyansert enn tidligere forskning antyder. Den argumenterer for at Bysants fortsatte å bruke et sett med veltestede og effektive teknikker for å innlemme petsjengiske eliter i bysantinske institusjoner og systemer. Dette gjorde at Pardunavon og de omliggende områdene ikke to skade av petsjenegisk tilstedeværelse og sikret at provinsen fortsatte å blomstre i løpet av 1000-tallet. Bysantinerne tok også fordel av Petsjengenes tilstedeværelse i Paradunavon og rekrutterte dem til hæren sin, hvor de ble brukt mot bysantinske fiender slik som Seljukene og Ungarn. Dette gjorde at Petsjengene forble viktige lokale aktører som tjente på bysantinsk tilstedeværelse og politikk i området. Samtidig førte bysantinsk politikk til at petsjengiske interesser ble likere lokale interesser og at lokale grupper til større grad så til Petsjengene som likemenn og allierte i forsvaret av lokale eliters interesse. Mens bysantinske politikk vellykket innlemmet Petsjenegene frem mot 1070, avsluttet Bysantinerne deres politikk mot elitene i Paradunavon i løpet av 1070-tallet og som et resultat av dette allierte Petsjenegene seg med andre lokale grupper i Paradunavon og gjorde opprør mot Bysants. Denne oppgaven argumenterer derfor for at den bysantinske politikken mot Petsjenegene var vellykket og det var slutten på politikk mot Petsjengene som førte til opprøret på 1070-tallet. Mens opprøret i Paraduanvon gjorde at Petsjenegene falt utenfor bysantinsk kontroll fortsatte de å være knyttet til bysantinsk politikk og de fortsatte å være en del av bysantinske borgerkriger og forble påvirket av bysantinsk diplomati. Samtidig fortsatte andre Petsjenger å tjene i den bysantinske hæren og i andre bysantinske institusjoner. Etter petsjenegenes nederlag i 1091 ble også disse nok en gang innlemmet i Bysants som viste deres fortsettende vilje til å innlemme fremmede grupper i det bysantinske samfunnet.

Abstract During the 1040s the Pechenegs, a group of Turkic nomads that inhabited the steppe of Southern Ukraine during the 10th and early 11th centuries, crossed the Danube and entered Byzantine territory. There they were soon allowed to live by the Byzantines who attempted to integrate the newcomers. This thesis investigates this last phase in the Byzantine relationship with the Pechenegs and seeks to understand how Byzantine policies and decisions shaped Pecheneg time in Byzantium but also how the Pechenegs interacted with local groups in Byzantium and Byzantine institutions and actors. While most previous research has focused on the Pecheneg raiding and emphasized the Byzantine failure to properly control the Pechenegs, particularly during their rebellion during the 1070s, this thesis argues that their relationship was far more nuanced than this. It argues that the Byzantines employed a set of tested techniques to connect Pecheneg elites to Byzantine institutions and that this meant that the Pecheneg presence in Paradunavon did not harm the province or its surroundings. Thus, Paradunavon prospered during the 11th century, and there are ample signs of both demographic and economic growth. The Byzantines also recruited Pechenegs to their army and they were employed against Byzantine enemies such as the Seljuks or Hungary. Furthermore, Byzantine policies towards the Pechenegs meant that the Pechenegs remained powerful local actors that benefitted from the Byzantine policy and presence in the region. As such, their interests increasingly aligned with the interests of local groups and local groups increasingly associated with the Pechenegs. However, during the 1070s the Byzantines ended their policies towards the elites of Paradunavon and the Pechenegs rebel alongside the rest of the local groups in the province. Therefore, this thesis argues that it was not the failure of the Byzantine policy but that led to rebellion in the 1070s, but its cessation. At the same time, the Pechenegs continued to be connected to Byzantine politics and participated in Byzantine civil wars and responded to Byzantine diplomacy, while others continued to serve in the Byzantine army and administration. Furthermore, while Byzantine historians continuously portray the Pechenegs as untrustworthy barbarians, Byzantine politicians were over and over again happy to allow them to live on Byzantine territory and included them in Byzantine institutions. Thus, they were once again recruited into the Byzantine army after they were defeated by the Byzantines in 1091 and they continued to serve the Byzantines until they disappear from our sources.