ENG: This project explores the role of touch and bodily perception in architecture, emphasizing the often-overlooked haptic qualities of building materials. At its core are a series of architectural makings what I refer to as visionary fragments that reframe commonly used building elements, inviting reflection on their physicality, origin, and meaning. These are combined with the many phenomena of water, forming a dialogue between the built environment, an element essential to all life, and the perceiving human body. The result exists in a space between past, presence, and the future, challenging conventional perceptions of scale, use, and material familiarity. The fragments are in a longer research folder combined with speculative drawings and imagined as fragments of a speculative bathhouse. The narrative reimagines KHiO as a place of ritual, cleansing, and reflection. This fictional layer grounds the work in cultural and personal memory while opening up space for myth and imagination. Ultimately, the project aims to create architectural forms that are physical, grounded, and emotionally resonant, spaces that invite us to feel more deeply, observe more closely, and reconsider our relationship with the materials and environments that surround us. Some might call it every day poetry. NO: Dette prosjektet utforsker berøringens og kroppslig persepsjons rolle i arkitekturen, med særlig vekt på de ofte oversette haptiske kvalitetene ved byggematerialer. I kjernen av prosjektet finnes en serie arkitektoniske lagninger, jeg kaller de også visjonære fragmenter, som omformer kjente bygningskomponenter og inviterer til refleksjon rundt deres fysiske egenskaper, opprinnelse og betydning. Disse fragmentene kombineres med vannets mange fenomener, og danner en dialog mellom det bygde miljøet, et element som er essensielt for alt liv, og den sansende menneskekroppen. Resultatet eksisterer i et rom mellom fortid, nåtid og fremtid, og utfordrer vante oppfatninger av skala, funksjon og materialgjenkjennelse. Fragmentene inngår i en større forskningsmappe sammen med spekulative tegninger. Narrativet omtaler Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) som et hypotetisk badehus og et sted for ritual, renselse og ettertanke. Dette fiktive laget forankrer arbeidet i kulturell og personlig minne, samtidig som det åpner opp for mytologi og fantasi. Til syvende og sist søker prosjektet å skape arkitektoniske former som er fysiske, jordnære og emosjonelt resonante – rom som inviterer oss til å føle dypere, observere mer nøye, og revurdere vårt forhold til materialene og omgivelsene rundt oss. Noen vil kanskje kalle det hverdagslig poesi.