Denne analysen undersøker mobilitetsmønstre blant forskere med doktorgrad i akademia for 2012- og 2015-kohortene, med særlig vekt på deres bevegelser innad i akademia og mellom sektorer. I akademia inngår forskere fra universiteter, høgskoler, forskningsinstitutter og helseforetak. Datagrunnlaget er hentet fra SSBs Forskerpersonalregister, sysselsettingsstatistikk og A-ordningen. Resultatene viser tydelige forskjeller mellom kohortene, fagområdene og ulike karrierefaser, samtidig som det kommer frem at akademia er en stabil destinasjon for flertallet gjennom store deler av karrieren. For 2012-kohorten, er 64 prosent fortsatt i akademia i 2023. Tilsvarende andel for 2015-kohorten er 72 prosent. Forskerne som forblir i akademia utgjør en betydelig andel, 59 prosent i 2012-kohorten og 68 prosent i 2015-kohorten har blitt i akademia gjennom hele perioden. Mobilitet ut av akademia er med andre ord relativt begrenset, og blant de som forlater sektoren, returnerer bare rundt 11–18 prosent innen 2023. Forskere tidlig i karrieren, med 0–5 år siden disputas, har noe bevegelse ut av akademia. Dette gjelder spesielt til utlandet eller ukjent sektor. For 2012-kohorten var 12 prosent innom utlandet/ukjent, og 42 prosent av disse ble værende der frem til 2023. For 2015-kohorten var andelen noe lavere, med 10 prosent som dro ut, hvorav 40 prosent ikke vendte tilbake. Flertallet av disse forskerne har internasjonal bakgrunn, ofte fra Europa og Asia, og er i stor grad i stillinger som postdoktorer før de forlater landet. Privat sektor fremstår som en stabil, men relativt liten endelig destinasjon for forskere som forlater akademia. Rundt 8 prosent av forskerne i begge kohorter var i privat sektor i 2023, og få av de som beveger seg dit returnerer til akademia (0,5–1 prosent). Flertallet blir værende i privat sektor, med 75 prosent i 2012-kohorten og 81 prosent i 2015-kohorten som ikke vender tilbake til akademia. Offentlig sektor utgjør en tilsvarende liten, men stabil andel, med 6–7 prosent av forskerne registrert her i 2023. Samtidig er returandelen til akademia noe høyere fra offentlig sektor sammenlignet med privat sektor. Forskjeller mellom fagområdene er tydelige i mobilitetsmønstrene. Humaniora og samfunnsvitenskap har den høyeste andelen forskere som forblir i akademia, med 74 prosent for 2015-kohorten ved 2023. Matematikk, teknologi og landbruk preges av høy internasjonal mobilitet og har den største andelen forskere med utenlandsk doktorgrad (30 prosent i 2015-kohorten). Medisin og helsefag skiller seg ut med en stabil intern mobilitet. Det er også tydelige variasjoner i mobilitet knyttet til hvor lenge det er siden forskerne disputerte. Gruppen med 0–5 år siden disputas viser større fleksibilitet og er mer internasjonalt mobile. For 2012-kohorten var 12 prosent innom utlandet/ukjent, sammenlignet med lavere andeler i de eldre kohortene. Samtidig forblir 70–73 prosent av de nyutdannede i akademia. For forskere med 6–10 år siden disputas øker stabiliteten i akademia, med 76–78 prosent som fortsatt er i sektoren, mens karriereutviklingen gjenspeiles i en større andel stillinger som har blitt førsteamanuensis (28–29 prosent) og professor (20 prosent). Blant forskere med mer enn 10 år siden disputas er stabiliteten høyest, men andelen som forblir i akademia synker noe til 56–67 prosent på grunn av pensjonering (15–25 prosent). Samlet sett viser analysen at akademia er en stabil karrierevei for forskere, med høy grad av kontinuitet og begrenset mobilitet ut av sektoren. Samtidig reflekterer mobiliteten både strukturelle faktorer som internasjonalisering og individuelle karrierevalg, der særlig yngre forskere tidlig utforsker muligheter internasjonalt før de eventuelt returnerer til akademia.