Denne masteroppgaven peker på et komplekst landskap der teknologi og digital kompetanse spiller en stadig viktigere rolle i både opplæring og arbeidsliv, spesielt i yrkesfag som betongfaget. Funnene i denne studien viser til et stort behov for at elever og lærere tilegner seg relevante digitale ferdigheter som er avgjørende for fremtidens arbeidsmarked. Bransjeundersøkelser viser til at hele 95 % av byggebransjen forventer at teknologi vil endre virksomheten betydelig i løpet av få år, og Covid-19 pandemien har akselerert digitaliseringen ytterligere. Teknologi er nå en permanent del av hverdagen for alle bransjer. Jeg benytter en metodisk datatriangulering i denne studien for å styrke validiteten og reliabiliteten i oppgavens funn. Kvalitative data er samlet inn gjennom semi-strukturerte intervjuer med fem yrkesfaglærere, mens kvantitative data er hentet fra en spørreundersøkelse med 70 elever, som gir innsikt i deres opplevelser. Disse dataene sees i lys av læreplaner, styringsdokumenter og bransjespesifikk litteratur for å belyse hvordan skolen kan imøtekomme fremtidens krav til digitale ferdigheter. Gjennom denne fenomenologiske tilnærmingen identifiseres mønstre og avvik som bidrar til en dypere forståelse av hvordan teknologi integreres i undervisningen og hvilken rolle det spiller for elevenes yrkesfaglige utvikling. Læreplanene for videregående opplæring i Norge vektlegger grunnleggende ferdigheter som lesing, skriving, regning og digitale ferdigheter. Særlig innen praktiske fag er det viktig å integrere teknologi slik at elevene ikke bare utvikler fagkunnskap, men også evner til å bruke digitale verktøy på måter som møter bransjens krav. Hovedfunn fra studien viser til store variasjoner i lærernes digitale ferdigheter. Noen mestrer bransjeverktøy som BIM, mens andre savner opplæring. Mange lærere etterlyser videreutdanning og hospitering i bransjen. Elevene har ofte begrenset erfaring med digitale verktøy, og det er et stort behov for mer strukturert og praktisk opplæring. Ulik tilgang til teknologi og samarbeid med bransjen fører til varierende læringsutbytte blant elevene. Et tettere samarbeid mellom skole og bransje kan sikre en mer relevant opplæring og overgang til arbeidslivet. Å tilpasse seg nye teknologier krever kontinuerlig kompetanseutvikling. Lærerne er ofte avhengige av korte kurs og opplæringstilbud i digitale plattformer, og samtidig må de selv tolke hvordan de digitale ferdighetene best kan integreres i undervisningen. Samtidig er skolen en viktig arena for samarbeid med næringslivet. For å forberede elever på arbeidslivet må det være et tettere samarbeid mellom skoler og bedrifter, særlig innen bygg- og anleggsfagene. Dette samarbeidet kan bidra til en mer sømløs overgang mellom utdanning og arbeidsliv ved å gi elevene praktisk erfaring med teknologi. Funnene i min studie viser at det er store forskjeller i hvordan skoler og bedrifter integrerer teknologi, noe som fører til ulik kompetanseutvikling blant elevene.

This master's thesis explores the increasingly complex interplay between technology and digital competence in education and the workforce, with a particular focus on vocational education in concrete work. The findings reveal a pressing need for students and teachers to acquire relevant digital skills essential for the future job market. Industry surveys indicate that 95% of the construction sector expects significant technological transformation within a few years, a trend accelerated by the Covid-19 pandemic. Technology has become a permanent fixture across all industries. I employ a methodological triangulation in this study to enhance the validity and reliability of its findings. Qualitative data were collected through semi-structured interviews with five vocational teachers, while quantitative data stemmed from a survey of 70 students, providing insights into their experiences. These data are contextualized within curricula, policy documents, and industry-specific literature to examine how schools can meet the digital skill requirements of the future. Using a phenomenological approach, the study identifies patterns and discrepancies that contribute to a deeper understanding of how technology is integrated into teaching and its role in students’ vocational development. Norwegian secondary school curricula emphasize core skills, including digital competence, alongside reading, writing, and numeracy. In practical subjects, integrating technology is crucial to ensure students not only develop technical expertise but also learn to use digital tools in ways that align with industry standards. Key findings highlight significant variations in teachers’ digital competence; some excel in using industry tools like BIM, while others report a lack of training. Many teachers call for further education and industry placements to bridge this gap. Students often have limited experience with digital tools, underscoring the need for more structured and practical training. Unequal access to technology and varying degrees of industry collaboration result in disparate learning outcomes among students. Closer collaboration between schools and industry is essential for providing relevant training and facilitating the transition into the workforce. Adapting to new technologies demands continuous professional development for teachers, who frequently rely on short courses and training programs while interpreting how best to integrate digital skills into their teaching. Schools also serve as a critical platform for industry partnerships. By fostering stronger school-industry collaboration, particularly in construction and building trades, students can gain hands-on experience with technology, ensuring a smoother transition from education to employment. However, the study finds significant disparities in how schools and businesses integrate technology, leading to varying levels of competence among students.